HISTORIEN

Hva får en topptrent idrettsungdom med alle forutsetninger til å lykkes i livet til å bli 250 kilo ved alder 35 år? Da jeg lå isolert i min egen leilighet og hadde en nær døden-opplevelse, sa jeg at nok var nok! Nå har jeg gått ned 135 kilo og har god helse.

Som ung var jeg topptrent og skoleflink. Drev med fotball, basketball, løp og løftet vekter på treningssenter. Startet med biljard som 15 åring og ble juniornorgesmester. Som 19 åring dro jeg i militæret. Mine faste rammer forsvant og jeg skulle på mange måter klare meg selv. I militæret led jeg av brakkesyke, jeg kjedet meg og mine faste rammer med trening var mer eller mindre borte. Sjokolade på kasernen hver kveld, og festing i helgene gjorde at jeg gikk opp fra 84 kg til 109 kilo siste 8 månedene jeg avtjente verneplikten. På mange måter starten på vegen opptil 250 kilo. Mange ganger prøvde jeg å skjerpe meg, men det var dårlig planlagt og jeg ønsket alltid quick-fix. I dag vet jeg at det er langsiktighet, positivitet, egeninnsats og gode støttespillere som gjelder.

Når man er så ekstremt overvektig som jeg var, så må alt planlegges. Du blir veldig isolert. Skulle jeg flytte meg mer enn 200 meter måtte jeg ringe taxi. Bare jeg skulle ut å spise måtte jeg først finne ut om det var nok plass på toalettet, om doskåla var for lav eller høy for i det hele tatt vurdere å dra dit. Hadde stolene i restauranten armlener var jeg i trøbbel. Dobbelt flysete var et must, ekstra setebelte likeså. Fly ble også etter hvert uaktuelt da jeg ikke visste om jeg kom meg inn på do. Jeg måtte rett og slett erkjenne hvor overvektig jeg var.

Det er 2007.  Jeg har vært sengeliggende i flere måneder. Med en vekt på 250 kilo var jeg isolert. Armene var ikke lange nok til å vaske den massive kroppen, og en tur på toalettet gjorde at jeg alltid måtte rett i dusjen etterpå. Impotens, diabetes, artrose, «restless legs», sårdannelser og astma var blitt en del av hverdagen. Hver natt våknet jeg av søvnapné – en sykdom som gjør at du slutter å puste i flere sekunder av gangen. Jeg husker spesielt en av disse nettene tilbake i 2007. En drukningsfølelse verre enn noe jeg hadde kjent tidligere. Denne natta skulle være et vendepunkt. Punktet der jeg valgte å leve.

Januar 2008 var jeg i gang. Selv med tilbud om slankeoperasjon ønsket jeg et ærlig forsøk på å klare det på «naturmetoden». Jeg begynte å jobbe med kostholdet og spiste mindre. Første trening var 2 intervall med støvsugeren på 1 1/2 minutt. Gradvis utvidet jeg husarbeidet og betraktet det som trening. Etter 2 måneder var jeg ute og gikk. Første tur på 250 meter hvor jeg trengte 5 pauser. Jeg utvidet turen med en lyktestolpe hver tur, og kuttet etter hvert ut pauseplasser en etter en. Fra store mengder hurtigmat begynte jeg å spise ordentlig, norsk husmannskost. Jeg ønsket å klare alt alene noe som i ettertid visste seg i være en dårlig vurdering. Jeg var flink og gikk ned fra 250 kg til 155 kg ved utgangen av 2010, men mistet fokus etter hvert.

September 2014 var jeg nærmere 200 kilo igjen samtidig som livsstilsykdommene på nytt blusset opp. Jeg bestemte meg da for å gjøre et nytt og siste forsøk på vektreduksjon og bedre helse, og kontaktet trener Ronny Fevåg. I samråd med treneren lagde vi langsiktige mål for hvordan jeg skulle få livet tilbake på rett kjøl og en funksjonell kropp. Jeg involverte også flere støttespillere for å øke sjansene for å lykkes. Jeg hadde skjønt at å gjøre et så stort prosjekt helt alene var nærmest umulig. Jeg trengte kunnskap og drivkraft fra flere rundt meg for å klare det lange løpet.  Kostholdet ble også oppgradert vesentlig fra det jeg var vant med i perioden 2008-2010.

Vårt samarbeid er godt beskrevet her i tjukkasbloggen. Jeg har hentet inspirasjon utenifra samt de nære rundt meg. Med entusiasme, positivitet og stor egeninnsats så vi at det var mange som ville være med å støtte oss og ta del i prosjektet. Nils Arne Eggen sin filosofi «bygge lag». Tekster fra Øyvind Hammer «hvordan være motivert», samt Per Fugelli «gi mer faen-ta/ vare på flokken din», har vært viktige bidrag i mitt prosjekt selv, om jeg ikke har møtt noen av dem personlig.

Jeg endte opp som ufør som 33 åring, men er på full fart tilbake i arbeidslivet igjen ett er 13 år. Slitasjegikt må jeg leve med resten av mitt liv, men resten av mine livsstilsykdommer har jeg god kontroll på. Diabetes er borte, jeg er igjen potent, søvnapne er minimalt, gnagsårene jeg fikk mange plasser på kroppen er historie, og det psykiske aspektet med bedre helse er fantastisk.

Målet var i utgangspunktet å veie 99,99 kilo for å komme meg under den symbolske grensen på hundre kilo. Etter hvert som jeg trente og bygde muskler, ble det viktig å beholde muskelmasse. Musklene bidrar positivt til forbrenningen, noe som gjør at jeg kan tillate meg å spise noe mer mat. På denne måten vil livsstilsendringen bli mindre ekstrem. Vi ønsket en rasjonell tilnærming til ny livsstil, og var derfor ikke redd for å tilpasse til det vi syntes var fornuftig og levelig i et langsiktig perspektiv. Målet ble derfor endret og satt til ca 115 kg og en funksjonell og trent muskuløs kropp.

Jeg har nå gått igjennom 3 operasjoner og har fjernet totalt 14.7 kilo fra kroppen ved å ta vekk løs-hud samt fettsuging. Jeg er 135 kilo lettere enn jeg var på det største og helsa er egentlig svært god ut i fra forutsetningene. Enda gjenstår 2 operasjoner. Ingen av operasjonene har foregått uten komplikasjoner, men jeg ville aldri ha vært disse operasjonene foruten. De øker livskvaliteten enormt.

La meg sitere Nils Arne Eggen i det jeg mener er hans viktigste postulat:

«Ingen blir god alein!»

 

Kort oppsummert har ferden både opp og ned vært spektakulær. Jeg har fått lære på kroppen hvordan man IKKE bør leve, og jeg har lært hvordan man kan få et godt liv igjen. Uansett talent så hjelper det ikke så lenge man ikke tar vare på seg selv. Å være «toppidrettsutøver innen vektreduksjon» er heller ingen «individuell idrettsgren», men krever samspill og lagspill med folk rundt deg.

Rune Glørstad