Rune, du må leve sunt
Det var det første jeg sa til meg selv hver morgen i jula i fjor. Et knall-kjør i nesten 3 ½ år, min tredje hudoperasjon var gjennomført, min tredje strake infeksjon hvor jeg opplevde sårstell opptil 4 ganger om dagen. Opptil 1 time hver gang tok sårstellet. Denne var annerledes, det var på ryggen og jeg kunne ikke hjelpe meg selv. I 7 av 15 måneder måtte jeg drive med sårstell…
Jeg ble sjuk i tillegg. En kraftig forkjølelse eller influensa og svettet og frøs. Ingenting av dette var det verste. Det var depresjonen som sakte, men sikkert hadde innhentet meg. «Fleksnes» varslet meg om dette 3 måneder før. Jeg trodde ham ikke. Det skjer ikke meg, jeg er ei maskin som aldri gir meg, det er uaktuelt at det skjer meg…
Samlivsbruddet 3 måneder før var tyngre å takle enn jeg noen gang hadde trodd. Det skjedde svært uventet oppi alle mine langsiktige mål i livet. Jeg var plutselig sengeliggende i 10 dager. Den nye infeksjonen tok 3 måneder å fikse. All selvtillit var borte. På mange måter hadde jeg levd av selvtilliten min. Som tjukkas var jeg ekspert på å by på meg selv, vise autoritet, og være målrettet på alle felt med unntak av helsa mi.
Det kan være en stor belasting å leve tett innpå en slik målrettet person. Ikke minst er det en stor belasting for personen selv. I ettertid kan jeg takke mitt fantastiske nettverk for at jeg «bare» havnet i en moderat depresjon. Mitt innerste nettverk ba meg søke hjelp og jeg oppsøkte psykolog i januar/februar i år. Jeg var der 5 ganger før jeg visste hvilken retning jeg skulle gå. Da jeg startet blogging så frontet jeg total ærlighet i det jeg holdt på med, men jeg har hatt EN REGEL hele veien:
Fikse først, så berette
What doesnt kill you makes you stronger!
Det er svært vanskelig å tro på denne setningen når man er midt oppi det. Likevel er det på mange måter sant. Mine nærmeste støttespillere rykket inn som en tysk panserbataljon for å hjelpe meg på føttene igjen. En «blitzkrieg» i positiv betegnelse. Jeg hadde vært hærfører i mitt eget prosjekt hvor jeg skjønte for å lykkes så:
Blir ingen god alein
Jeg ba om litt hjelp, men fikk så mye mere. På mange måter var det belønningen for å være «åpen og ærlig» til de rundt meg. Alle var fantastiske inkludert eksen som er superekspert på sårstell. Det plaget meg likevel at andre støttespillere kanskje hadde opplevelsen at jeg ikke var «på nett» mentalt, men på daværende tidspunkt hadde jeg nok med å komme meg på føttene igjen. Hva var mitt viktigste bidrag i prosessen? Selvsagt var aktivitet en viktig faktor, men jeg anså den ikke som den viktigste. Jeg oppgraderte kosthold som mitt viktigste fokusområde for å komme meg i orden igjen.
Sunt kosthold!
I følge min kirurg var sunt kosthold det viktigste bidrag jeg kunne gjøre å spise sunn og proteinrik mat for at kroppen skulle ha riktige byggesteiner. Gud bedre hvor lyst jeg hadde til å både spise sjokolade, pizza, hamburger, chips og sågar drikke meg full mens det stod på som verst. Det hadde dempet de fysiske og psykiske smertene der og da, men ALDRI i det lange løp. Den modellen har jeg prøvd i mange år før det og resultatet var rett og slett begredelig.
Det var jul og selvsagt spiste jeg julemat som alle andre, men jeg lot være å røre alt det som har ødelagt helsa mi før. Jeg tillot meg selv 2 konjakk andre og tredje juledag. Sjette juledag tok jeg 5 konjakk. Jeg ønsket nyttårsfeiring som alle andre og det betydde summetone. Litt jul skulle jeg ha. Konjakken inntok jeg liggende i senga mens jeg ventet på sårstell av Haakon Gussiaas.
Rune, we have to walk and talk, you thought me that and its the same rules for you
Jeg hadde altså oppgradert kostholdet som det viktigste jeg gjorde for å komme tilbake. Det betydde IKKE at jeg plutselig begynte å spise enda sunnere enn da jeg drev med vektreduksjon, men jeg hadde enkle kjøreregler på at det skulle være rimelig sunt og være byggesteiner for kroppen. Å komme seg ut på turer for å være aktiv gikk ikke lenger på motivasjonen, men på viljen. Gudene skal vite at jeg hadde mest lyst til å bare holde senga og slå av lyset. Jeg fikk ikke det valget fordi mine venner bare møtte opp hjem til meg og sa vi måtte ut å gå. Jeg hadde lært dem det, og nå «tok de igjen»
Petros
Petros var den første som møtte opp for «å plage» meg ut. Dagen etter kom Haakon. Han krevde gåtur før han tok sårstell. Dagen etter det kom begge og sa vi måtte ut. Vi gikk alle tre turen den dagen. Den 3 dagen gikk jeg alene og det var noe av det hardeste jeg har gjort i hele mitt prosjekt. Det hardeste mentalt selv om jeg egentlig var i god fysisk form og jeg slett ikke gikk fort. Etter hver tur var det fokus på sunn og næringsrik mat. Jeg strevde fælt med å smile naturlig og følte motorikken i ansiktet var helt annerledes.
Det betydde ikke at jeg skulle sulte meg eller spise for lite mat. Det betydde ikke at jeg var på «bloddiett» eller skulle spise for lite. Det betydde riktige byggesteiner. Jeg var fast bestemt på at det også ville bygge psyken min igjen over tid. Det du sier til deg selv mange nok ganger blir til slutt opplest og vedtatt som en sannhet. Å gå «på fylla» kostholdsmessig ville gitt meg en følelse av noe det samme som, ja fyllenerver, men ikke like intenst som ei fyllekule med alkohol. Det hadde ikke fått meg godkjent for neste operasjon som var fjerning av løs-hud over «junior». Jeg hadde ikke sett junior ordentlig på 25 år, de fleste av dem ikke i det hele tatt.
Junior eller usunt, Rune velg hva som gir mest glede
Gnisten kom bare mer og mer igjen. Sunn mat ga meg energi til å gjøre treningsjobben jeg var avhengig av for å få neste operasjon. Sunn og balansert mat sørget for kjappere restitusjon og bedre og bedre treningsopplevelse og derav bedre og bedre psyke.
Her er 2 oppskrifter som forteller om hvilket fokus jeg har ved å planlegge mat for flere dager:
Da Willy ble sluppet fri!
26. april ble Willy sluppet fri. Nok en gang skulle jeg drive opptrening etter operasjon. Hva sa kirurgen som sitt viktigste tips?
«Sørg for næringsrik mat med mye proteiner, hold aktiviteten på et rasjonelt nivå, dette vet jeg du kan»
Fysisk og psykisk form henger altså sammen. Det har jeg brutalt fått erfare både på godt og vondt. Jeg tenker fysisk og psykisk helse som et A4 ark hvor man skriver fysisk helse på den ene siden, og psykisk helse på den andre. Hvis man krøller til den ene siden hva skjer med den andre da? Det er bare å snu arket å se…
Mitt faste turfølge begynte å skjønne at jeg var mer og mer i orden når glimtet i øyet og fantblikket var på plass igjen.
Etter et viktig ærend bak ett tre kom jeg smilende tilbake: «Dere trodde vel jeg var tissetrengt nå? Det er bare tull jeg gikk bare for å se junior»
Vi har det veldig moro når vi går tur. Godt humør er en av de viktigste bidrag man kan ha for å lykkes i ett langt løp.
Los
Kun 11 dager etter siste operasjon ringte TV2 for å sjekke muligheten for å lage ett nyhetsprogram om meg. En halv times intervju på telefon og reporteren var ærlig og ville sjekke om jeg var «talefør». Det vil si at skal man lage program så må man ha evnen til å formidle et budskap på en god måte.
Herregud Pål Rune, jeg er jo ikke i orden, og nå ringer TV. Hvordan gikk samtalen tror du? «Det gikk fint det Rune, men du har en jobb å gjøre»
Strategien laget jeg samme kveld og der har vi Rune på godt og vondt egentlig. Evnen til å gå i ei boble for å nå ett mål. Eneste avtale jeg hadde var lunsjmøte med TV2 litt over 3 uker senere hvor vi skulle se på muligheten for å lage et program.
Som jeg sier i videoen over, jeg møter på trening før det er «krav» om det. Ett nytt mål var formet…
Målene ble prentet inn i mitt hode og alt annet skjøvet unna. Jeg ønsket å være med på slikt et program, jeg ønsket å påvirke vinklingen til noe jeg stod inne for, jeg ønsket at det skulle føre til å oppnå et mål jeg hadde sammen med min trener i 3 ½ år, nemlig møte Vår Staude i God Morgen Norge igjen. Jeg ønsket at Ronny skulle være med. Ingenting av dette var klart, men jeg visualiserte målet som om det var uunngåelig at det skulle skje. Samme metode har jeg brukt i hele mitt prosjekt, nemlig visualisering for å nå et mål. Uansett visualisering må man være villig til å gjøre jobben som kreves for å lykkes.
Jeg hadde 2 hovedfokus for å være i orden til møtet med TV2 og i denne rekkefølge:
- Sunt kosthold
- Trening
Sunt kosthold var førsteprioritet for å nå mine mål. Jeg visste at med sunt kosthold over tid så ville kroppen og hodet falle på plass. Jeg startet opptrening igjen med trener Ronny Fevåg før planlagt og delte mine mål med han. Er du med på TV hvis jeg klarer det? Du må ta deg fri fra jobb og rydde plass. Husk koden vår?
Vår Staude
Æ e med Rune, jeg tar meg fri om det går i orden, vi kjører på
Jeg var plutselig blitt «toppidrettsutøver» igjen. Alt annet ble skjøvet unna. Kosthold og treningsregime ble nøye planlagt og formkurven skulle komme akkurat den dagen jeg skulle i møte med TV2. Det betydde «høydeopphold» fram til 3 dager før, så bremse alt for å oppnå feelgood-følelsen mentalt.
Siste økt ble gjort samme dag som jeg møtte TV2. Treneren iført treningsklær og deltok på økta på like vilkår for at «utøveren» skulle kun ha god energi. Vi jakter ikke etter noe på slike økter, kun god energi. Det gjøres ved å utføre lette øvelser med ispedd gutteprat. Null forberedelse annen enn at jeg skal være meg selv i møtet med TV2.
3 uker med fokus på sunt og oppgradert kosthold virket det, ja sammen med svært god treningsinnsats. Ikke at innsatsen og kostholdet var ille før jeg satte i gang, langt ifra. Jeg hadde mest å hente på det mentale plan for jeg følte meg ikke i orden. Jeg hadde fortsatt etterdønninger fra den tunge perioden høsten og vinteren jeg hadde vært igjennom. Likevel var jeg i orden nok til å ta fatt på oppgaven. Jeg hadde trent meg opp etter operasjoner 3 ganger før, men denne var annerledes. Jeg hadde aldri hatt deadline for å være i form etter noen operasjon. Deadlinen skapte jeg selv. Ingen lager TV med noen som er fraværende var min tanke.
Hva sier jeg til meg selv?
Dette kan jeg sier jeg til meg selv. Jeg har lært meg å lage sunn mat, jeg må planlegge mat for flere dager om gangen. Det må være mest mulig enkelt, men samtidig ikke tilfeldig. Ikke slurv med forberedelse for så å ende opp med dårlige løsninger i farten. Treningen var egentlig et eget kapittel. De letteste var sammen med Ronny, der hadde han full regi. Jeg bare møtte opp og gjennomførte det han befalte, enkelt og greit. Han har full kontroll på hva vi IKKE skal gjøre på grunn at jeg var nyoperert. Treningsbaggen var pakket med riktig mat. Etter 2 timers økt med Ronny drikker jeg restitusjonsdrikke før jeg går i dusjen, etter dusjen er det mat, eller muskelmat som treneren en gang kalte det. Jeg slurver ALDRI med næring etter treningsøkt. Det er det viktigste man gjør for at kroppen skal restituere seg og være klar igjen på kjappest mulig tid.
Det er nullaksept å ikke spise rett etter trening. At jeg ikke har tid til det finnes ikke, at jeg ikke har forberedt dette finnes heller ikke, det er uaktuelt. Så viktig er mat i et langt løp.
På kort tid gikk jeg altså fra å utføre aktivitet der jeg ikke skulle øke pulsen til ett helt annet «ballgame». Treningsmengden ble tredoblet. 2 treninger med Ronny i uka, fire egentreninger og det meste ute. 3 timers turer først med rolig gange i ulendt terreng uten å øke pulsen svært mye, for så gradvis legge inn intervaller. Været spiller null rolle, det teller ikke i det hele tatt. Hva var det viktigste jeg hadde i sekken når jeg var ute i skogen? Mat, ferdig snakka! Mat, drikke og tøyskifte og pakket i den rekkefølgen. Det presiserer viktigheten og hovedfokus.
Jeg spiste altså sunt og trente for å forberede meg til et viktig møte. Ett møte som var ei stund framme i tid. Jeg ville være den beste utgaven av meg selv. Det handler om å ha den gode energien og selvsikkerheten for å få et «salg» i boks. Gikk det ikke i boks så visste jeg hele veien at jeg gjorde mitt beste på veien til målet. Det er uansett en god følelse. Jeg hadde trent og hatt riktig fokus i nesten 4 år for å nå vårt hemmelige mål. Jobben min nå var å ha god dagsform når jeg stod endelig stod på «startstreken»
For å si det sånn, vi traff på alt egentlig. Føret var riktig, vi smurte med rett klister, jeg fikk staven kjappere enn Oddvar Brå. Jeg fikk overtråkk tidlig i oppkjøringen og måtte til 3Ts fysioterapeut og fikk tapet opp ankelen. Det var uaktuelt å hinke under innspilling. Med tapet ankel løp jeg intervall opp hoppbakken i Granåsen med TV2 kameramann på slep…
Vi hadde aldri mål om å komme på TV bare for å komme på TV. Det skulle komme som følge av resultater, vi skulle ha et budskap å formidle, og vi skulle ikke spørre selv. Det har vært en enorm drivkraft som har ligget i mitt bakhode. Skjedde det ikke så skjedde det ikke, men når alt kommer til alt så var konsekvensen god helse, TV eller ikke TV.
Med på pakken må man leve med at enkelte ikke unner deg suksess, de kan mene man er kvalm, for høy på seg selv eller hva det måtte være. Hvorfor skal en person som søla til helsa si komme på TV fordi han bare fiksa opp i noe han selv har skyld i? Jeg har vært iskald i forhold til slik motstand. Det eneste jeg har brydd meg om er at mine nære og kjære har vært glad i meg. Det er de som kjenner meg best. De har vært min store drivkraft i alle mål jeg har satt meg. Det å slippe kjærligheten fra mine nærmeste innpå meg var et av de viktigste valg jeg har gjort. Det ga meg motivasjon til å fokusere på de riktige tingene:
- Sunt kosthold (70-80% viktighet)
- Treningsinnsats
- Hvile/søvn/restitusjon
- Godt humør
Man er avhengig alle faktorer for å lykkes selv om den ene betyr mye mer.
Uten drivstoff og vedlikehold…
Jeg vil avslutte med en analogi jeg skapte i garderoben på 3T-Rosten forleden dag. Den som har vært mest med meg siste 10 måneder kom inn døra med fiskekaker nesten uten fisk i, klagde på dårlig energi, ikke tid til å forberede ordentlig mat før, og etter trening.
Ok, hør her. Vi skal til Oslo. Vi kjører hver vår bil. Vi har bestemt oss for å dra fredag kl 12 rett etter trening. Vi skal være hjemme søndag kl 23. Jeg brukte 2 timer ekstra på å forberede min tur, noe du synes er bare tull fordi vi fint kan ordne ting underveis. Min analogi går på mat, mens din går på bil. Du slurver med ingenting når det gjelder bil, og det samme gjelder fotoutstyr. La meg tale et språk du forstår.
Mine forberedelser lå i riktig mat fordi det er jeg opptatt av. Jeg reiste innom fiskehandleren på Heimdal og kjøpte nydelig røket laks, og tok en tur innom Kvål for å kjøpe egg direkte fra bonden siden jeg har hørt de var verdens beste. Jeg laget reise mat for begge veier slik at jeg skulle slippe å tenke på det. Jeg er opptatt av mat fordi jeg vet det gir meg god energi og valgte å investere 2 ekstra timer i forberedelser for ei hel helg. Jeg skal holde foredrag innen livsstils endring og du foto. Begge skal holde foredrag lørdag kl 16.
Det er utenkelig for deg å slurve med bil, men hvis kroppen din var en bil skal jeg fortelle deg akkurat hva du har gjort nå.
Jeg fylte kroppen min med næring rett før jeg gikk i dusjen. Du lot være fordi du ikke brydde deg. Min bil begynner å rulle fra Rosten akkurat i det jeg fyller på næring. Den kjører ikke fort, men den går mot Oslo i det jeg dusjer. Når vi er ferdige med kaffen så har min bil allerede kommet til Berkåk når jeg skal begynne min kjøretur. Det vil si mye kortere reisevei. Du har glemt fotoutstyret ditt i Klæbu så du må hjem og hente det før du drar. Du har dårlig luft trykk i dekkene dine og det siver luft fra 2 av dekkene. Det går fint tenker du for det er bare å fylle luft underveis. Vindusviskeren din på førersiden virker heller ikke og det går sikkert også greit. Det er bare å stoppe opp om det skulle begynne å snø, gå ut av bilen, og fjerne snø underveis.
Jeg har kommet til Elverum i det du står på Berkåk og fyller luft i dekkene dine. Fyller du der så vet du at du har luft til Elverum. På Alvdal må du kjøpe nye vindusviskere fordi du var så uheldig at det hadde begynt å snø. Jeg kom fram til Oslo kl 17.00. Ikke fordi jeg kjørte for fort, men fordi jeg hoppet på bilen på Berkåk.
Bilen din hadde gamle luftfilter også så effekten var begredelig. Det var så lite effekt i bilen din at du ikke turte å kjøre forbi en traktor på de lengste slettene en gang. Denne fyren burde ikke hatt førerkort tenkte trailersjåføren som har ligget bak deg i flere mil. Han kommer heller ikke forbi da du ligger akkurat for langt bak til at han hverken kan kjøre forbi eller smette i mellom dere. Du må holde ekstra avstand fordi du har dårlige bremser. På Alvdal stiger trailersjåføren ut av lastebilen sin iført tresko, ketchupflekk på t-skjorta, og dere spiser hamburger og chips og dere ser forundret på hverandre. For en merkelig skapning tenker dere begge.
I Oslo har Moskusen lagt seg til å hvile. Alle klær til morgendagens foredrag er klare. I kveld skal jeg på restaurant å kose meg også. Kompisen har fått vanvittig dårlig energi der han spiser mat sammen med den merkelige trailersjåføren. Trailersjåføren spiser kjappere enn noen gang. Han må komme seg på veien før han som kjører BMW ellers så tar turen til Oslo alt for lang tid.
Kompisen fyller luft igjen på Elverum i det Moskusen legger seg for å sove kl 23. Jeg våkner kl 07 om morgenen og leser sms. Vår planlagte treningsøkt sammen utgår fordi han står på Lillestrøm med punktert dekk. Jeg kommer rett til foredrag kl 16 om jeg rekker det. Joda, vi rekker begge våre foredrag. Jeg har god energi og er stolt i det vi spiser middag sammen kl 20. Fotografen vil bare fortelle om hvor uheldig han hadde vært. Bilen min må stå igjen på Lillestrøm så kan jeg sitte på hos deg i morgen? «Ja, selvsagt. Hvordan var reisen til ditt viktige mål? Har du god energi, og hadde du forberedt deg godt nok?»
Vi mennesker er merkelige sånn. Er det en ørliten feil med bilen fikser vi det tvert. Vi vet at hvis vi fyller bensin på en dieselbil stopper den med en gang.
Menneskekroppen er annerledes. Vi kan fylle den med feil drivstoff i lang tid og den humper og går. Jeg vet det fordi jeg har vært en av de verste i klassen. Stopper kroppen så er det likevel for seint. Jeg var nære ved.
Beklager til kompisen som får unngjelde. Du vet hvem jeg spør om jeg skal ha tips og råd om foto eller bil.
Ingen blir god alein.
Rune Glørstad.