Hvilket treningsenter er best?

La meg slå det fast med en gang så slipper du å lure. For meg er det beste «treningssenteret» det du finner ute i naturen. Den psykiske pakken rundt gjør naturen den klare vinneren. Hvis du gidder å lese videre så kan jeg fortelle deg hvorfor det er både lurt og smart å trene både inne og ute. For det har jeg gjort, 50% inne og 50% ute. I mai, september og oktober er jeg 80% ute, mens i november trener jeg nesten 100% inne. I november handler det om sikkerhet og sikt. I November er det både mørkt og glatt ute.

Jeg liker ikke å gå på asfaltveier selv om de  er opplyst fordi jeg ønsker å ta vare på knærne mine. Inne driver jeg både med kondisjonstrening og styrketrening.

Jeg ønsker å ta vare på mest mulig muskelmasse fordi det først og fremst gir meg muligheten til å spise mer mat, men det er heller ikke å forakte at dagligdagse gjøremål går lettere fordi man er sterk i kroppen. Til slutt skal jeg også fortelle hvilket treningssenter jeg har trivdes best på.

Noen ganger er det både riktig å relevant å sammenligne en livsstilsendring med toppidrett.

Det er like tungt for en mann på 150-170 kilo, eller ei dame på 110-130 kilo, å gå 6-7 km tur i skog og myr som det er for Martin Jonsrud Sundby å gå 5 mila i Kollen. Det tar nemlig like lang tid. Martin har høyere puls underveis, men kroppen er trent for belastningen. For en utrent vil gåturen påføre stivhet og kanskje litt motløshet i dagene etter. Rett etter turen har man derimot en stolthetsfølelse som på mange måter er uvirkelig. Den bør man klamre seg fast til.

Martin er flink med riktig næring underveis og rett etterpå, han skifter tøy umiddelbart etter han kommer i mål. Han prøver å gjøre mest mulig ting riktig i dagene etter i forhold til søvn, restitusjon, restitusjonstrening og kosthold. Det er der vi har mest å lære av de som driver toppidrett. Jeg fant tidlig ut at å drive fysisk aktivitet ute bedret søvnen min svært mye. Søvn er like stor faktor som trening. Ikke ta tid fra søvn om du skal lykkes. I de fleste tilfeller bør man heller fylle på ekstra søvn enn mindre. Jeg kommer fra en verden der jeg sovnet kl 6-7 hver morgen til der jeg er i dag når sengetid er rundt klokken 23 de aller fleste dager i uken. Tilpasningen har vært gradvis slik som alt annet jeg har gjort i prosjektet.

Fysisk aktivitet fikk meg til å bekymre meg mindre om kveldene og da er det mye lettere å sovne.

Sammenligningen må og bør stoppe der. Ingen som ønsker et nytt og bedre liv, trenger å jage etter det å være best slik som Martin. Det holder å gjøre de elementære tingene riktig, ja slik som nok og næring «rett etter mål» og tørt tøy. Er du usikker på hva som er nok å riktig næring så bør man oppsøke kunnskapen. Det tar 2-3 minutter å spise opp fettforbrenningsgevinsten etter 2 timers tur hvis man velger sjokolade i etterkant (sjokolade spist i moskustempo). 200 gram sjokolade inneholder ca 1100 kcal, og er kanskje nesten halvparten av budsjettet for en mann som ønsker å gå ned i vekt (avhengig av muskelmasse og aktivitetsnivå).

Tenk så urettferdig. 2 timers tur kan «spises opp» på 2-3 minutter. Er det virkelig «så lite» forbrenning på det som vil oppleves som et blodslit. Eller skal vi snu på det å si at er det så mange kalorier i sjokolade? Det er spillereglene vi har fått utlevert og det er det vi må akseptere.

Mange lurer på om det er noe vits i å gå disse turene eller ta ei treningsøkt. Nettogevinsten er jo så himla liten. De sier vi skal fylle på næring underveis og like etterpå (på lange økter, trengs ikke på korte, men spis i rimelig tid etter). Forbrenne 1100 kcal på 2 timer og fylle på 500 kcal? Hva slags sprøyt er det egentlig? Pakken er så uendelig mye større enn denne treningsturen isolert sett. Hvor kort veg er det ikke til kjøleskapet om man sitter hjemme, eller til skuffa der det ligger deilig cheez doodles? Kjedsomhet, og/eller indre uro/depresjon, stress og lite søvn er en av de største triggerne til overspising. Så er vi i dag så heldige å vite at fysisk aktivitet er en av de beste (om ikke den beste) virkemidlene mot både indre uro og depresjon og som nettopp skrevet, bedre «sovepille» får du ikke. Gjennom fysisk aktivitet minsker vi en av de største triggerne for usunn mat. Alt dette henger sammen i en større pakke. I motsatt skala finner vi:

Shittyness avler shittyness

Jeg vet nemlig hva jeg har lyst til å spise «dagen derpå», eller vært på fylla som mange velger å si. Det kan ta flere dager å tune kostholdet inn etter en god real fest. Det er lenge siden jeg regnet på dette. En fest for moskusen koster en halv kilo, og fest 2 dager på rad 1.2 kilo. Jeg kaller det «rentes rente effekten» på grunn av manglende motivasjon i etterkant. Jeg nevner ytterpunktene her nå, men det er mange nivå mellom disse ytterpunktene. Finn det nivået der totalpakken går opp i ditt liv og se du klarer mer etter hvert.

Bare kjenn på følelsen etter at du har vært ute i skogen og opplevd naturen og er rødlett i kinnene. Kanskje har du fått opp pulsen også noe som er bra for hjertet ditt. En tur ute i naturen skal ikke måles i kalorier, men den energien den påfører deg underveis og i etterkant.

Når det er sagt har jeg hatt full kontroll på ca hvor mye kalorier jeg har forbrent på mine skogsturer. Da jeg satte meg mål om å nå min egen «topp» i skogen handlet det det om å berge livet. Skulle jeg nå den toppen betydde det at jeg måtte være i bedre form og sannsynligvis lettere i kroppen for å klare det. Jeg betraktet lettere kropp som en positiv bieffekt for å klare det overordnete målet, nemlig bedre helse.

 

Turgruppe!

I mitt samarbeid med 3T var det helt fra starten intensjon om at vi sammen skulle arrangere turgruppe. Turgruppe der min kunnskap skulle benyttes for å få folk ut til å bli fysisk mer aktive. De skulle selv få se hvilken effekt det har på meg, hva jeg gjør underveis, ja for så oppdage at det samme gjelder for dem. Den skulle settes i gang når JEG var klar. For meg har samarbeidet vært verdifullt slik at jeg har fått tilrettelagt mye av det jeg trenger for å nå mine mål. Jeg har fått hente kunnskap fra øverste hylle ved å delta på de foredragene og aktivitetene jeg har syntes var relevant for mitt prosjekt.

Uten 3T hadde jeg sannsynligvis ikke allerede møtt «hjernelegen» (Ole Petter Hjelle) og blitt invitert til hans turgruppe i Oskarsstrand, og heller ikke møtt og hørt trenings- og livsstilsekspert Martin Norum.

Sammen med de ansatte både i administrasjonen og på «gølvet» på 3T har jeg utvekslet kunnskap som har gitt meg motivasjon til å fullføre til der jeg er i dag.

Kunnskap jeg i dag kan dele med de som velger å møte på turgruppene vi arrangerer.

 

Slutte å blogge

For 2 ½ år siden hadde jeg bestemt meg for å slutte å blogge. På mange måter hadde jeg knadd all motivasjonen jeg trengte ut av bloggen, og dessuten bruker jeg mye tid på bloggen og arbeidet rundt. Det som ofte tar 10 minutter å lese har jeg kanskje brukt 20 timer på fra start til mål.

Bloggen ble startet for å gi meg drivkraft og motivasjon til å fullføre løpet.

I ettertid så ville det vært synd for jeg er overbevisst om at jeg har skrevet mine beste tekster etter den tid. Gjennom avtalen med 3T fant jeg ny inspirasjon til å fortsette å dele den kunnskapen jeg har ervervet underveis. Ukentlig kan jeg linke tema som jeg har skrevet over til frustrerte mennesker som lurer på et eller annet innen livsstilsendring. Enten det eller så blir jeg inspirert til å skrive om det de lurer på. For meg handler avtalen om lagfølelsen jeg opplever. Jeg står for alt innhold og har kunstnerisk frihet til alt jeg ønsker å skrive om. Likevel er det greit at noen spør en gang iblant hva er det egentlig du har ment å formidle her? Det er ikke alltid jeg har evnen til å sette meg inn i hva leseren vil forstå av det jeg har skrevet.

Egentlig skulle vi starte turgruppe allerede i fjor høst. Da var jeg ferdig med mine operasjoner av løs hud samt rekonvalesens. Jeg slet med etterdønninger etter depresjon og hadde fortsatt stor indre uro. Det var tungt å formidle at jeg ikke var klar.

Er samarbeidet over og hva gjør jeg nå? Det er jo nå den harde jobben begynner, nemlig stabiliseringsprosessen. Sjeldent har jeg grudd meg så mye til et møte. Jeg har ofte brukt «sjarmen» og smilet som tilleggsfaktor for å oppnå det jeg ønsker. Kall det gjerne x-faktoren. Slik har det vært siden jeg var en guttunge. Jeg fant tidlig ut at om jeg var blid så var det fordeler å hente. Uansett hvordan man vrir og vender på det er det hyggelig å være hyggelig. Det har vært en rød tråd gjennom livet mitt på mange måter. Det tar likevel ikke fra meg at jeg har gjort stor egeninnsats for å nå de mål jeg satte meg underveis. Innimellom har jeg måtte ta fram fandenivoldskhet og en bestemthet som mange ikke tørr gjøre for å tilrettelegge for sine mål. Prosjektet Rune Glørstad må også gjøres på en måte som jeg synes er gøy og utviklende. Hvis jeg ikke har det mest mulig bra på vegen kan det være det samme. Det betyr ikke at mine endringer har vært komfortabel, men det betyr at jeg IKKE gjør ting som går utenfor mine prinsipper, eller gjør ting jeg ikke har trua på. Ingen rikdom kan erstatte god helse og gode relasjoner til familie og venner. Jeg har gjort alt jeg har gjort siste årene for å få god helse og kjærlighet til meg selv og de nærmeste rundt meg. Det har vært tidvis beinhardt å være så ærlig om sitt liv, om misbruket, og ikke minst veien tilbake.

Hvordan går man i møte når x-faktoren er borte?

Smilet jeg har vært så avhengig av er påtatt og ikke ekte. Da bruker man ny strategi, nemlig ærlighet. Hjelper ikke ærlighet finner man en ny vei for å få det bra. Det er akkurat det jeg i dag opplever i dag når jeg arrangerer turgruppe. Ikke fra alle, men fra noen. De kan fortelle meg at de ikke har det så bra som de kanskje ønsket, men de møter for å finne ny inspirasjon. Noen trenger ikke å fortelle det en gang. Jeg kan se det. Likevel føler jeg turene løfter dem der og da og sannsynligvis i tiden framover. Små skritt i riktig retning. Hvordan kan jeg se det? Jeg har vært der selv og siste gang ikke for lenge siden.

Tøffeste moskusen som har gjort en reise som svært få kan sammenligne seg med kan ærlig innrømme at han har vært langt nede. Han er ingen supermenneske, men et menneske av kjøtt og blod som alle oss andre.

Likevel sitter jeg på verktøy for å komme ut av det. Alt er ufarliggjort i skogens kulisser. Naturen i den skjønneste prakt.

På mange måter gjorde jeg ikke min del av avtalen, men fikk forståelse for at jeg trengte mere tid ved at jeg var ærlig. Et klapp på skuldra for det jeg har gjort, men samtidig tid for å samle meg. Samle meg til der jeg er i dag. Siden i fjor høst har jeg deltatt på 7 foredrag som har vært svært relevant for meg. Gjennom foredragene har jeg kjent igjen mange elementer fra mitt liv. Samtidig ble jeg inspirert til å fortsette med fysisk aktivitet fordi den røde tråden i alle foredragene frontet nettopp fysisk aktivitet som beste medisin også mot depresjon.

Det var slik ideen ble skapt om å besøke alle sytten 3T sentrene i midt Norge. Det skjedde i en periode jeg slett ikke var på topp.  I løpet av ei uke fikk jeg spørsmål fra 3 forskjellige personer om hvor mange 3T senter jeg hadde besøkt. Det var da fælt det mas da tenkte jeg.

Mye lettere å si ALLE og enn å ramse opp de 7-8 jeg faktisk hadde vært innom. Jeg skapte meg et nytt mål for å krydre hverdagen. Det fikk meg også ut av komfortsonen i en tung periode ved å ut å treffe nye folk. Det er ikke lett for meg å være «anonym» på 3T senter og så ledes er det ut av komfortsonen, spesielt når man har det tungt. Reglene ble satt. Alle skulle besøkes, men et besøk var ikke nok. Det måtte trenes en time på hver plass. Det skulle settes av tid til kaffe etter hver økt og gjerne en prat med de ansatte om det lot seg gjøre.

Bare for å ha sagt det er sytten senter MYE mer enn det tallet faktisk sier.

Med 16 mil mellom ytterpunktene krever det litt logistikk å gjennomføre prosjektet. Jeg kjører ikke 32 mil (tur-retur) bare for å trene en time og en kopp kaffe. Turene ble koblet opp mot hytteturer (Orkanger), ærend i byen, samt å dele tid med en av mine gode venner gjennom mange år (Stjørdal, Levanger og Steinkjer). Da ga innsatsen mening og ble så ledes ingen stor ekstra belastning. Det er lov å være litt smart tenkte jeg når jeg organiserte besøk hos «ytterpunktene».

For å være helt ærlig har jeg fått spørsmål om denne rundreisen er «kjøpt og betalt» av 3T. Noen meldinger på innboksen underveis, men det får så være.

Jeg har gjort rundreisen av egne motivasjonshensyn, og den har ikke gitt meg andre fordeler enn hvilken som helst annet medlem ville fått om han/hun gjorde akkurat det samme.

Den store gevinsten for meg personlig handler om motivasjon og komme meg ut, ut av komfortsonen, ingenting annet. For den som følger meg tett kan man se jeg legger ut bilder fra treningsstudio og trimrom fra hele Norge, både i Elverum, Oslo, Horten, Hitra og Rhodos. Jeg har besøkt rundt 100 treningssenter og trimrom siden jeg endret livsstil.

For mange som møter på turgruppe så har de nok akkurat samme følelse som jeg har hatt når de velger å møte opp. Ut av komforsonen for å oppdage at man gjør noe bra for seg selv.

Underveis plukker man opp tips og inspirasjon som motiverer til videre innsats. Innsats for bedre psykisk og fysisk helse. For hvert nytt senter jeg besøkte fikk jeg den følelsen.

Det har vært en del av prosessen for å komme tilbake dit jeg er i dag. I dag kan jeg lede grupper på 10-70 personer ute på tur i skogen med stødig hånd og vite at jeg er min beste utgave av meg selv. Gi meg 200 mennesker på tur så skal jeg mestre det også. Slik er hjernen min skrudd sammen så lenge jeg fikk tilliten til å komme meg. Tillit fra omgivelsene mine, fra omgivelsene som virkelig betydde noe, tilliten fra «laget mitt».

Jeg har sett at akkurat det samme har skjedd med flere av deltagerne på turgruppa. De har blitt løftet fram til å ta ansvar for lagets beste, men som på mange måter er til ens eget beste.

På turene har jeg sett at noen bar sekken til en annen som akkurat denne dagen hadde det tyngre enn de andre. På turene har jeg sett at en person tok på seg ansvaret med å være «instruktør» fordi vi ikke hadde noen. Samholdet i gruppa løfter hver enkelt fram til å stole på seg selv, til å stole på gruppa og samholdet vi har fått underveis.

Jeg har ingen mulighet til å få med meg alle samtaler som går mellom deltagerne på våre turer, men jeg ser folk koser seg og er trygge på hverandre. I hvert fall blir de det. Om jeg ligger bakerst i feltet for å snakke med noen er jeg helt trygg på at det som foregår lengst framme er minst like bra selv om ikke jeg er der. Det er det som er styrken til «laget».

Samholdet i gruppa «beskytter» deg mot dine indre demoner som forteller deg at du har mest lyst til å holde senga inne på et mørkt rom. Samholdet i gruppa beskytter deg mot ytre demoner som trykker deg ned.

Ytre demoner som har valgt å mene noe om ditt liv og hva du burde gjøre. Arbeidskollegaer, venner eller familie som lurer på hvorfor du ikke er på jobb når du klarer å gå tur eller deltar på spinning-time. «Skyldfølelsen» man blir påtvunget av omgivelsene selv om man gjør det beste man kan gjøre for å komme seg tilbake i jobb eller skjøtte sine oppgaver i hverdagen.

 

Den beste jeg har trent!

Jeg spurte en gang den beste biljardutøveren jeg har trent hvor mye den mentale biten betydde for utøvere på toppnivå.

«Æ e usikker»

«Du må sette ett tall for meg og tenk deg nøye om»

«Det betyr 50%»

«Ok, er det da ikke merkelig at 99% av utøverne ikke bruker noe tid på det som betyr halvparten?»

«Tja, det kan du si, det har jeg ikke tenkt på»

«Nemlig, den fella går ikke vi i for det har jeg bestemt»

Samtalen foregikk mellom meg og Vegar Kristiansen tidlig på 2000 tallet. Norges mestvinnende biljardspiller gjennom tidene med nær 60 NM gull, 9 ganger kongepokalvinner, og flerfoldig ganger Europamester. Han er på dagen ett år eldre enn meg, en mye bedre biljardspiller enn jeg noen gang var, men han hadde den fantastiske egenskapen at han utførte de oppgaver jeg påførte han. Han lyttet og utførte. Slik holdt han seg på toppen gjennom sin 35 år lange karriere.

«Jeg elsker å møte biljardspillere på høsten som er brune i huden»

«Hvorfor?»

«De har vært på stranda, eller ute i naturen, og i hvert fall ikke vært inne og trent»

Sitat Vegar Kristiansen

 

Hvordan skal JEG bruke det?

Så satt jeg der og bladde i heftet jeg laget for mine biljardutøvere. Et hefte som omhandlet mentalt fokus i en sport jeg elsket. Skrevet av moskusen fordi han ville litt mere på vegne av sine utøvere. Valget stod mellom liv og død, og ikke bli marginalt bedre i en sport jeg allerede var god i. Når man er 250 kilo, røyker som en skorstein, og har «alle» livsstilsykdommer ordboka kan oppdrive er man på villspor. Hvordan kan jeg dra nytte av mitt eget hefte? Er det noen som vet hva de «skjulte» kodene som står i heftet betyr må det være forfatteren ikke sant?

Jeg skulle dyrke alle mine sterke sider samtidig som jeg måtte utfordre mine svake sider.

Som mentor og coach innen biljardsporten var jeg fullstendig klar over mine sterke sider. Jeg utnyttet dem til det fulle for at mine utøvere skulle være best over tid. Det er ingen som vinner hver gang, men det er i motgang sulten skal trigges. Er det noe man åpenbart gjør feil så må man finne feilkilden og endre på den.

Jeg leste mitt eget hefte hver dag for å finne inspirasjon. Et hefte hvor jeg hadde plukket det beste fra de beste og laget koder som bare jeg og mine utøvere skjønte helheten i. For utenforstående var det bare en haug med selvfølgeligheter, men for de innvidde var det en bunnsolid filosofi.

Det var ingen snarveier til suksess, det måtte hardt arbeid til over tid.

De som er med meg på turgruppe i dag får på mange måter innsyn i kodene i heftet jeg en gang skrev. Et hefte som var skrevet for topputøvere innen en idrett, men som jeg har omformet til å gjelde livsstil. De fungerer faktisk enda bedre der. Heftet var skrevet for de som ville det lille ekstra og som virkelig ønsket å lykkes. De ble etter hvert livredde for å ikke møte på samlinger for da kanskje gikk de glipp av noen av kodene vi hadde utformet. Det er da motivasjonen har endret seg fra ytre motivasjon til indre motivasjon. Jeg kalte kodene for ENIGMA. Det samme som dekodingsmaskinen til tyskerne under krigen. For de som sliter med livsstil vil det være Enigma å prøve fysisk aktivitet. Det man ikke skjønner helt i begynnelsen fordi det er vondt vil gradvis gå over og man vil etter hvert skjønne de enkle kodene som gjelder for bedre helse. Det finnes flust av personer som sitter på kunnskap og sin egen enigma. Kunnskap de er villige til å dele med deg bare du møter opp. Det er ditt ansvar å møte opp. Det er den terskelen du må bryte.

 

Dæhlie, Ulvang og Smirnoff!

Noe av det første jeg lærte bort til Vegar var at han skulle dele informasjon. Først med teamet sitt, men også til sine konkurrenter. Han så på meg med klinkekuleøyne første gang jeg fortalte det.

«Hvorfor lurte han fælt på?»

Fordi Dæhlie, Ulvang og Smirnoff gjorde det var mitt svar. Ingen vant så mye som dem når de gjorde det. De trigget hverandre og ikke minst de lærte av hverandre. Det ble de mot resten, men de var stort sett best. Det er større sjanse å vinne hvis man konkurrerer mot 2 stk enn 20 stk ikke sant? Det er fortsatt like mange deltagere, men andelen med vinnersjanse har sunket betraktelig.

Vegar kjøpte forklaringen min og samtidig som vi holdt på med dette kunne vi se at damelandslaget med Bjørgen og Johaug gjorde akkurat det samme med sine svenske konkurrenter. Det første jeg lærte bort til Vegar var derimot noe helt annet. Han skulle bli mer utadvendt, han skulle by mer på seg selv.

«Drit i hva enkelte andre har ment om deg før. Noe kommer fra sjalusi på grunn av dine resultater, noe er fordi de føler du vet noe som de ikke vet og du holder det hemmelig hvilket også er sant. Det er nye regler nå. Vi skal by på oss selv, og før eller siden vil du og vi få pay-back på en eller annen måte. Det er hyggelig å være hyggelig så lenge det er ekte.

Da jeg begynte å blogge så kjørte jeg akkurat samme strategi. Jeg deler alt jeg gjør med de der ute. I bunnen lå hardt arbeid, innimellom fandenivoldsk innsats. Fordi jeg har vært åpen og ærlig om min kunnskap, så har det åpnet seg en hel verden av kunnskap jeg kunne dra nytte av underveis.

Jeg føler jeg har plukket kunnskap fra «øverste hylle» noe som har vært viktig for å nå mine mål. Strategien jeg en gang hadde med mine biljardutøvere om å være åpen og ærlig funket faktisk enda bedre i livsstil. Man må derimot lære seg å skille hva som åpenbart er forskjellig fra det vi tenkte var et positivt tegn på biljardbordet.

Innen det jeg holder på med i dag er det svært positivt å ha en fresh farge i ansiktet og ikke en konkurransefordel slik som Vegar tenkte. Jeg har ingen konkurrenter ute i skogen eller på treningssenteret. Det er disse menneskene jeg i dag lærer noe av og som inspirerer meg. Samtidig har jeg lært meg til å lese hvorfor kanskje noen er «bleke» selv om de aldri så mye kunne tenkt seg og hatt farge. Det er de jeg ønsker å inspirere til et bedre liv.

 

Så hvilket treningsenter er best?

Kanskje har du lidd deg gjennom en lang tekst med motivasjon, råd og tips for å finne ut det overskrifta hinter om. Det er slik jeg er, det er en del av pakken ved å skjønne kodene. Det er ikke så viktig for meg hvilket senter som er best bare du finner inspirasjon til fysisk aktivitet. Jeg blir svært godt mottatt på 95 % av ALLE treningssenter jeg besøker. Det handler mest om hvordan man oppfører seg når man ankommer. Koden ligger altså 95 % på deg selv. Jeg kjører «bartrikset» på alle senter jeg besøker.

«Er man hyggelig til bartenderen så får man det lille ekstra». Er man snill og grei er bartenderen snill og grei tilbake. Er man snill og grei til bartenderen gir han deg kaffe og bestiller taxi til deg når du har fått for mye istedenfor å hive deg ut.»

Jeg har trent 70-80 økter på Trimhuset i Horten siden 2009 og føler meg ALLTID velkommen der. Jeg føler meg som en del av laget der selv om jeg ikke er medlem. Det er en plass jeg bare MÅ innom hver gang jeg er i Horten.

For de som trener på 3T så skal jeg også kåre en vinner her, men erklærer meg inhabil på 2 senter. Jeg trener med PT i 3T-Ilsvika og det er senteret jeg besøker nest mest. Det ville vært urettferdig å ta med senter der man er en del av inventaret. Det blir som å kåre sitt eget hus som det beste i en konkurranse ikke sant?

90 % av mine egentreninger inne har jeg på 3T-Rosten.

Det er plassen som gir meg flest muligheter og det klart største senteret i 3T regi med sine 6000 kvadratmeter. Med egen svømmehall og stort kafeteriaområde har det blitt et must for meg å besøke jevnlig. Det er her jeg har blitt kjent med mest mennesker, og her jeg kjenner de ansatte best. Senteret ligger også veldig praktisk til i forhold til der jeg bor. Jeg er også inhabil på 3T-Rosten.

Det mest innbydende senteret jeg har besøkt var det nest siste jeg besøkte, nemlig 3T-Levanger.

Det handler om hele pakken idet jeg parkerer bilen. En spesiell bygning lagt helt nede i fjæra. Jeg ble glad allerede i det jeg gikk mot senteret. Her kunne jeg vært motivert leeeenge var min tanke. Enda mer imponert ble jeg da jeg kom inn. Store vinduer ut mot Trondheimsfjorden, kun avbrutt av gressplener, tursti og vakre omgivelser. Jeg vet også at det vil være like fantastisk på vinterstid når landskapet er snødekt.  Så inspirert var jeg at jeg tok med kompisen min nede ved fjæra og grillplassen og vi tok lunsjen der. Jeg spinner svært sjeldent, men spinning-rommet var outstanding. Stor x-faktor med svømmehall i samme bygg.

Tenk på det, bare fordi jeg skulle besøke alle senter så fikk jeg oppleve Levanger by for aller første gang i mitt liv. Før var Levanger alltid et sted jeg bare kjørte forbi.

Jeg knar motivasjon ut av alt jeg gjør egentlig. Dann og vann ønsker jeg «å kjøre Bentley». For meg betyr det å løfte vekter eller bruke apparater som er av ypperste klasse. Det er stor forskjell på å lukke døra på en Bentley kontra en Lada fra 70 tallet. Det handler om å kjenne godlyden når man trener. Da besøker jeg 3T-Melhus eller 3T-Ranheim.

Beste lufta på ALLE treningssenter jeg har besøkt finner man på 3T-Leangen. Stort, ryddig og rett og slett fantastisk luft.

Det er jo ingen tvil om at jeg har super kjemi med flere av de som jobber i «eget hus» på 3T-Rosten. Dessverre kan ikke dere få delta i siste og viktigste kåring, nemlig kåring av de jeg mener hadde den virkelige x-faktoren i imøtekommenhet og service på alle senterne jeg har besøkt.

Jeg deler førsteplassen mellom Emilie Rye hos 3T-Fossegrenda, og Stine Emilie Haugen og Johanne Bye hos 3T-Orkanger.

Det hadde vært så urettferdig å bare kåre en vinner her, ja enda verre enn når Juha Mieto tapte med ett hundredel for Thomas Wasberg på 15 km på ski. Skisporten slutta med å skille på hundredeler og det skal ikke jeg gjøre heller.

3T-Fossegrenda var et av de første senterne jeg besøkte etter at jeg skulle nå mitt nye mål. Det var svært få som visste jeg skulle besøke alle. Jeg hadde en av mine tyngste dager for å motivere meg for trening. Jeg dro dit for å utfordre meg selv etter en svært tung periode. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde så tung dag for å motivere meg. Aller mest hadde jeg lyst til å holde senga. Dagen (20. November 2018) vil for alltid huskes for der jeg møtte noen som skulle helt snu dagen min fra bunnivå til en dag med god energi.

På en time snudde alt fordi noen smilte og ønsket meg velkommen, og fordi hun hadde en naturlig evne til å løfte noens hverdag uten å vite noe så særlig om vedkommende. En evne som noen mener hun har fått i gave, men som jeg skjønner hun jobber hardt for. Ta vare på dette for alltid!

Mye av samme pakken fikk jeg på 3T-Orkanger, men den dagen var jeg som en million når jeg kom inn døra. Gnisten var på plass i hele meg, men det tar ikke ifra Stine Emilie Haugen og  Johanne Bye sin fantastiske service og imøtekommenhet den dagen jeg var på besøk.

Full service, vist bort til garderoben og en stakket stund var jeg helt sikker på at hun skulle være meg inn og vaske ryggen min etter trening, bare fordi det var det beste for meg. NEI, hun gjorde ikke det, men bare opplevelsen av slik service er helt fantastisk. APPLAUS!

På 3. plass må jeg også fremme 3T-Stjørdal som er helt ny i 3T regi. Helt i enden på mitt prosjekt var det vanskelig å skjule hvorfor jeg besøkte senterne, men som helt nystartet visste de ikke hvem jeg var. Strålende service og nå har jeg besøkt dem 4 ganger. Det er fordi jeg trives svært godt og det er praktisk å dra innom på veg til Sverige.

Det er slik det fungerer, vi drar tilbake der vi trives godt.

Den viktigste kåringen er altså menneskene man møter, ikke flottest, best, størst, billigst eller dyrest.

Ute i naturen møter man medmenneskelighet pakket inn naturen prakt. Møter man folk i naturen har jeg til gode å se noen som er sure med unntak av menn i skiløypa og tydeligvis er i 40-50 års krisa. De har ikke skjønt pakken med medmenneskelighet.

Det spiller altså ingen rolle hvor du trener så lenge du trives. Der ligger nøkkelen.

Lykke til og husk:

Ingen blir god alein.