«Ingen blir god alein» er postulatet som oftest blir nevnt i bloggen. Det er hentet fra Nils Arne Eggen og boka hans Godfoten. Jeg leste boka rundt år 2000, og på samme tid forstod jeg at ved å jobbe sammen som team så når man lettere mål. Jeg ble opptatt av at biljardspillere måtte trenes mentalt for å bli bedre i biljard, og la derfor dette jevnlig inn i våre treninger og samlinger. I våre klubber har vi også dyrket denne filosofien for å stå sterkere sammen som klubb. I tillegg er også Øyvind Hammer og hans filosofi meget viktig for meg. Øyvind Hammer er Ole Einar Bjørndalens mentale trener, og hans resultater er viden kjent spesielt her i Norge. Jeg bruker ikke krefter på å argumentere mot folk som antyder at mental trening ikke virker. Folk får mene akkurat hva de vil. Jeg har derimot bestemt meg for at det virker, punktum!
Det samme gjelder veien Hitman har staket ut for å nå mål innen bedre helse og vektreduksjon. Jeg argumenterte litt mot han i det første møtet vi hadde om hva som var riktig kosthold for akkurat 1 år siden. Han sa at skulle han hjelpe meg så måtte jeg følge hans kosthold. Trene meg kunne han godt gjøre, men for å få gode resultater så måtte vi dra i samme retning når det gjaldt det viktigste, nemlig kosthold. Jeg gikk i tenkeboksen i noen timer og ringte han samme kveld og sa følgende:
«Ok, her er avtalen! Fortell meg hva jeg skal spise og hvor mye jeg skal spise så skal jeg gjøre det. Fortell meg hvor mye jeg skal trene så skal jeg trene mer enn det du sier!»
Siden har vi gjort det sånn!
6. oktober 2014. Hitman forklarer litt om kosthold på den enkle måten. Mentor TricWik lytter ivrig. Moskuser må ha noe enkelt å forholde seg i starten…
9. oktober 2014. Hitman har virkelig begynt jobben med å lære meg sunnere kosthold. Her på biljardklubben.
I ettertid skal jeg innrømme det var hardt i begynnelsen. Jeg var mye sulten og det nye kostholdet frustrerte meg. Hitman var min absolutte viktigste støttespiller de første 2 månedene. Det tok ca 1 måned før jeg var i «good energy mode» slik jeg har valgt å kalle det. Da er alt mye lettere. Jeg la meg aldri sulten, og sparte heller kalorier på dagtid, mens jeg var opptatt med andre ting. Jeg kom fra en ekstrem verden, og omstillingene var antageligvis større for meg enn for de fleste. Hitman var hard og rett fram akkurat slik jeg liker det. Sulling og dulling hjelper svært lite hvis en moskus skal nå sine mål. Min force har vært planlegging og tilrettelegging. Jeg ligger alltid flere måneder fram i tid når jeg ønsker å nå mål. Det betyr ikke at jeg har planlagt alt, men de store rammene er satt i system.
«Det tar tid å gå ned i vekt å få funksjonell kropp, men tid har vi nok av»
Sitat Hitman.
Dette var noe Hitman fortalte meg på vår andre skogstur. Den setningen har betydd mye for meg. Så mye at jeg husker akkurat hvor vi var i skogen når han sa det til meg. Etter hvert har jeg også blitt meget selvgående i forhold til hvilken mat jeg spiser og hvor mye. Forrige veieperiode på 20 dager hadde jeg et snitt på ca 3000 kalorier i døgnet. Med såpass mye trening og aktivitet klarte jeg likevel å gå ned 3.1 kilo. Siste uka har snittet ligget på ca 3200 kalorier. Jeg ser ingen hensikt å jage vilt etter kiloene nå når det er så kort veg til mål. Jeg ligger uansett på kaloriunderskudd med den aktiviteten jeg gjør. Poenget er at jeg trengte denne kunnskapen fra noen andre i begynnelsen. Hitman og de som jobber på Livsstilsklubben har vært de viktigste bidragsytere i så måte.
«Ingen blir god alein»
Det å være ærlig med hva slags livsstilssykdommer man får ved å leve så usunt var hardt å dele, men har gjort meg godt i ettertid. Jeg ønsker ikke å dvele ved det som har vært, det er borkasta energi. Likevel bruker jeg det livet som var for å sette ting i perspektiv og bygge motivasjon. Alle framskritt lagres i moskushjernen og det gir meg entusiasme og motivasjon for å holde fokus på å nå mål. Det å få på seg sokker på en normal måte, eller knytte skolisser. Vaske seg ordentlig over hele kroppen. Få seg truger ved egen hjelp. Slippe å bruke ekstra setebelte på fly. Slippe å være bekymret over om man kommer inn på toalettet på fly. Gå på urinal. Bruke sikkerhetsbelte i bil. Jeg glemmer heller aldri krigsdansen jeg hadde på badet morgenen i 2009 når jeg skjønte at jeg antageligvis ikke var impotent lenger. Mitt tips er å bygge opp motivasjon rundt all fremgang og ikke bry seg så mye om hva andre klarer å løfte, eller hvor fort de løper. Kjemp for dine egne mål og ambisjoner, og bygg all framgang inn i motivasjonen.
«Ingen blir god alein»
Ved å være ærlig til mine nærmeste venner og famille, vil jeg påstå var det smarteste jeg har gjort. Jeg ønsket å dele det på en god måte og gjerne gjennom bloggen. På en god måte mener jeg at jeg ikke vil framstå som sytete. Jeg ønsker å vise at jeg jobber hardt for å forbedre helsa mi gjennom jobben jeg gjør. I mitt tilfelle så er det hardt arbeid som gjelder. Så lenge jeg gjør det synes jeg det er legitimt å informere om hvordan det har vært. De fleste sykdommer bedres av sunn og aktiv livsstil. Med full respekt for de som ikke har mulighet av en eller annen årsak. Jeg har vært på tur med og blogget om personer som har alvorlige sykdommer, og til tross for dette gjør det de kan for å holde sykdommen i sjakk ved sunn og aktiv livsstil. Slike folk inspirerer og motiverer meg. Jeg drar nytte av all kunnskapen de gir når de forteller meg hvordan de planlegger hverdagen sin. De har bidratt til at jeg ønsker å fortsette min egen ferd.
«Ingen blir god alein»
Jeg har beskrevet mine nærmeste og mer perifere støttespillere i bloggen terningkast 6. Det var en av de artigste bloggene jeg har skrevet. Der er det lett å oppsummere at:
«Ingen blir god alein»
På samme måte som det er lettere å nå mål hvis man får hjelp og støtte, så er det også lettere å være i de tunge stundene hvis man er sammen med noen. Likevel er det ikke bestandig de støttespillerne du velger deg da de beste støttespillerne for bedre helse. Man knytter ofte til seg de personer og miljøer som har de samme problemer som seg selv. Min erfaring er at når jeg levde ekstremt usunt så oppsøkte jeg venner som hadde samme «interesse». Jeg har utallige sprekker sammen med akkurat disse. For meg gjaldt det usunn mat og sukker. Det er på en måte godt å gjøre det sammen med noen. Jeg levde selvsagt også et «hemmelig» liv med min «avhengighet», men det var alltid godt å dele det med noen i mellom. Det betyr ikke at vi snakket om at hvor elendig alt var, men levde i den korte lykken sukker og usunn mat ga oss. Noe særlig helsebringende var det dog ikke. I mine miljø var det jeg som dro det lengst av alle. Samme symptomer ser vi vel også blant de som er avhengig av alkohol eller narkotika uten at jeg ønsker å utdype dette nærmere. Jeg har ikke nok kunnskap på akkurat disse feltene.
Mitt valg var selvsagt ikke å bryte med disse vennene. De er fortsatt blant mine beste venner. Flere har også i den senere tid valgt å endre livstil akkurat slik som meg. Det gjelder også nær familie. Det virker som om mange tenker slik:
«Kan moskusen så kan pinadø jeg også».
Det var nemlig jeg som måtte ta tak for å endre meg. Det er mitt ansvar og ingen andres. Jeg informerte mine nærmeste om at jeg ikke ønsket mas om fest eller usunn mat den første tiden, men at jeg ønsket å se de i andre settinger. Jeg må derimot tåle å gå forbi sjokolade på butikken og styre unna lettvint junkfood. Når jeg møter opp på forskjellige festligheter så har jeg enten med meg egen mat, bestiller egen versjon på restaurant, eller så har de jeg er invitert hos i laget fikset ca den maten jeg har ønske om (ofte kun til meg). Ofte er det små grep før et koldtbord bugner over av riktig mat. Jeg har vært både i konfirmasjon og bryllup, og der var ingen problem å velge riktig mat.
Mange sier de er kresne når det gjelder mat. Til de sier jeg at hvis de leter godt nok er det ALLTID sunne alternativer. Det er ens egen oppgave å finne disse løsningene. Man må møte disse utfordringene med åpent sinn og bestemme seg for å løse det. Det finnes mengder med litteratur der ute hvor man finner oppskrifter til sunn mat. Det er bare å være villige til å lete og ikke forvente at noen skal løse alt for deg.
Det å varsle fra om at man er på en diett og ønsker annen mat (som man kan ta med selv f eks) har ikke bydd på problemer for meg. Dette er ikke for resten av livet. Selvsagt skal jeg senere smake mat jeg blir tilbydd, men ikke mens jeg er under dette prosjektet. Dette er bare midlertidig. Dog skal jeg være forsiktig med hvor ofte og mye jeg spiser det. Sprekken kommer nemlig mye kjappere hvis man ikke gjør slike forberedelser. Har man ikke informert kompisene sine er det ikke deres ansvar hvis de byr deg på usunn mat og du «sprekker». Slik jeg ser det så tar det innen en måned før den første frustrasjonen har lagt seg. Etter dette lærer man nye ting nærmest hver dag. Er man stayer og holder ut 2 måneder til så er mye gjort. Etter 3 måneder var jeg sikker på å nå mine målsetninger da jeg hadde lært meg å bli selvgående rundt spesielt kosthold. Jeg tenkte 1-2 år fram i tid, og det har vært viktig for meg. De rundt meg etter hvert blitt vant til at jeg ønsket en ny livsstil. Jeg har fått avlastning fra de fleste av mine oppgaver i biljardklubben som krevde mye av mitt fokus. De har gitt meg følelsen av at de ønsker en primus motor med god helse. En primus motor med dårlig helse er ingen god primus motor. Denne mentale støtten og «dugnaden» fra de rundt meg har vært uvurderlig. Jeg kan senke skuldrene og konsentrere meg om å nå de mål jeg har satt meg med god samvittighet. Det er viktig med støtte fra nær familie og venner slik at man ikke føler at det hele skjer med en bismak. Forholdene har blitt lagt til rette, men ikke før jeg selv tok ansvar.
«Ingen blir god alein»
Jeg har blitt kontaktet av mange mennesker vedrørende endring av livstil. Jeg har ikke kapasitet til å følge opp så veldig mange nå mens jeg prøver å nå mine egne mål. Det finnes supre resultater rundt meg og vil framheve min egen mor på 62 år. Hun endret livstil i slutten av januar. Den gang var hun 91.4 kilo og er nå nede i 66 kilo og har nådd sine mål. Det som er like fantastisk er at hun nesten ikke har tapt muskelmasse på ferden. Hun er et strålende eksempel på at det går an bare man vil nok. Hun er i full jobb og finner likevel tid til å trene 3-4 ganger i uka, sykle til og fra jobb, og samtidig legge til rette for riktig kosthold. Siden at hun har bevart muskelmassen sin så tåler kroppen hennes også at hun koser seg litt i blant. Det er godt å få bekreftet at det som er riktig for meg også er riktig for henne. Mens hun gikk ned i vekt lå hun på ca 1500 kalorier, men spiser nå ca 2000 kalorier i døgnet. Da er det likevel rom for noen ekstra kalorier ved passende anledninger bare de ikke blir for mange anledninger. Hun ble fulgt opp av PT ( Anette Spitfire Leistad) på Hit The Gym i vinter og vår, men er det jeg nå betrakter som meget selvgående.
Min mor og meg på tur for ca en måned siden.
Skal man endre livsstil og gå ned i vekt må man være forberedt på at man må ofre noe fra sitt gamle liv. Alt for mange søker quick-fix, eller vil bevare for mye fra sin gamle livsstil. Da er det nærmest håpløst å nå sine mål. Alt for mange går inn i en livsstilsendring uten noen form for planlegging. De sier til seg selv at det er vanskelig fordi man er i jobb, har for mye å gjøre, eller det er vanskelig fordi man må møte på fest hver helg, eller spise usunn mat med familien hele helga. Jeg skal ikke dømme noen da jeg sannsynligvis har levd mer usunt enn alle de jeg kjenner eller har blitt kontaktet av. Jeg vet bare at det går an å endre livsstil så lenge det er luft i lungene. Det vil sannsynligvis være hardt i begynnelsen (selvsagt avhengig av utgangspunkt), men det venner man seg til. Gevinsten vil være enorm. Det har den vært for meg. Det handler om å knytte til seg de støttespillere man synes er nødvendig. For enkelte kan det holde med noen få. Uansett må man være selvgående og selvdisiplinert. Det er koselig å gå tur med noen, men den dagen man er helt avhengig av det kan man ikke nå de mål man har satt seg.
«Ingen blir god alein»
Corleone
Takk for at du deler,du er en stor inspirasjon 🙂
#ingenblirgodalein 🙂
«Det tar tid å få en funksjonell kropp, men tid har vi nok av» (liker!)
Det er mange «tuer» på veien, men det finnes alltid en vei rundt de! Det er du ett godt bevis på. Takk Rune, for at du deler så ÆRLIG !