Kan du spise sukker med god samvittighet?

Dette er mitt tilsvar til nrk.no sin artikkel om sukker. Jeg ønsker å vinkle debatten annerledes. For ordens skyld bruker jeg samme overskrift.

Artikkelen kan leses her: https://www.nrk.no/livsstil/fem-ting-ekspertene-mener-er-feil-om-sukker-1.14188894

Jeg har nettopp lest nrk.no sin artikkel om sukkeravhengighet med stor interesse. Artikkelen var meget god, men jeg tror og frykter den ikke hjelper folkehelsa så veldig mye. Jeg er redd for at en del av de som sliter med overvekt kan oppfatte sukker som ufarlig og at det kan bli ei hvilepute for de som sliter med sug etter høyenergi-mat. Jeg har selv vært en slik «selektiv leser» som var på konstant jakt etter å rettferdiggjøre og bagatellisere min overspising. I følge artikkelen er det ikke lov til å kalle seg sukkeravhengig for det finnes ikke. Jeg tror heller ikke sukker kan likestilles med knark eller andre produkter som gir fysiologisk avhengighet. Men for meg er ett av de viktigste valg jeg har gjort i mitt liv å erklære meg «sukkeravhengig». Uvane eller avhengighet spiller det noen rolle? Som overvektig var det et enkelt ord jeg kunne forholde meg til, og som overbeviste meg om at det var nødvendig å kjempe imot. Jeg hadde en knagg å henge det på.

I et evolusjonsperspektiv kjenner vi mennesker at høyenergi-mat proppfull av fett og/eller sukker gir en «bare MÅ ha det følelse!» Det var de som hadde evnen til å overspise som overlevde perioder med matmangel og sult. I dag kommer aldri de «dårlige periodene». Vi lever i et overflodssamfunn med et enormt tilbud av usunn, billig, høyenergimat, og for de som gjennom mange år har innarbeidet dårlige vaner og er genetisk sårbare, er resultatet ofte alt for mange kilo. Det krever enorm innsats og mange smarte handlinger hvis man skal stå imot suget.

La meg sitere min forrige lege som jeg hadde en svært åpen dialog med når vi tok opp vektproblematikken min på grunn av smerter i knær og ledd. Vi skjønte begge hvor skoen egentlig trykket:

Rune, du er i hvert fall ikke den som først stryker med ved krig eller hungersnød.

Legen kjente meg godt og visste jeg var mottakelig for slikt prat. Kanskje var det hans måte å prøve og inspirere meg på uten at jeg helt skjønte det den gang. Jeg har i hvert fall aldri glemt hva han sa.

Jeg er hverken utdannet lege eller ernæringsfysiolog, og ønsker ikke å utfordre deres kunnskap og forskning, men jeg vil nyansere hvordan sukker påvirker oss mennesker. Jeg ønsker ikke at artikkelen skal bli ei hvilepute for de som har evnen til å overleve hungersnød når vi ikke har slett ikke har det. Jeg betrakter ikke sukker som gift eller knark, og har nok mer sukker (karbohydrater) i mitt kosthold enn folk flest tror. Jeg kjører «det enkle er ofte det beste» og bryr meg ikke så mye om det heter honning, agavesirup, palmesukker, kokosblomst eller «vanlig sukker». Jeg er 100% enig med professor i ernæring Svein Olav Kolset at det er feil fokus på sukker.

For min egen del er jeg mest mulig opptatt av å unngå «høyoktan sukker» via sjokolade, brus og kaker, samt begrense inntaket av kombinasjon fett og mel. Høyoktan sukker er mitt ord for høyenergi mat. Jeg skapte et ord for å ha en knagg å henge det på. For folk flest er heller ikke det ikke noen problem. Jeg ønsker ikke debatten om uvane eller avhengighet. Jeg er mest opptatt av og hjelpe de som vil skape masse bekymringer for seg selv, for sin familie og venner, samt vil koste samfunnet store summer. Jeg er og var ett av de tilfellene.

Jeg dør ikke momentant av pizza, hamburger, chips og snacks. Selv om reint vann er det vi er mest avhengig av for å overleve, så vet vi alle at vi kan drukne av det. Det er balansen som er viktig, og der er artikkel veldig god.

Overvektige eller de som er i ferd med å bli overvektige har svært ofte «selektiv lytting». De plukker ut elementer fra påstander eller forskning, og tilpasser den inn i sitt liv. Det er akkurat der artikkelen etter min mening bommer og ikke hjelper folkehelsa. Artikkelen er veldig god, den tar bare ikke hensyn til «selektiv lytting» blant de som sliter.

 

Forhistorien

Jeg vokste opp mine 3 første leveår sammen med min mor og mormor. Jeg var gullklumpen til mormor og jeg fikk ofte sjokolade og godteri når min mor ikke så det. Da jeg ble 3 år kom det en streng stefar inn i bildet og det ble innført lørdagsgodt og brus var bare lov også denne dagen. Det hendte seg jeg spurte om saft, brus eller godteri utenom dette, men fikk som regel nei. Vi spiste finbrød og det manglet ikke pålegg. Vanlig husmanskost fikk meg til å bli en veltrenet ung gutt i tenårene. Jeg var veldig skoleflink og en ener på idrettsbanen. Det gikk veldig fint på helt vanlig mat.

Jeg overnattet jevnlig til mormor i helgene selv om det ikke var hver helg. Hun krevde å få se gullklumpen sin og han manipulerte henne til å gi han sukker via sjokolade og desserter hver helg han overnattet. Stolt ga hun meg penger slik at jeg kunne gå opp på nærmeste kiosk og kjøpe chips, eller varmpresset hamburgerbrød med ketchup og sennep som var den store favoritten. Jeg levde svært aktivt og rakk ikke å legge på meg av slike helger dann og vann. I ettertid tror jeg derimot at det lærte meg å akseptere store mengder sukker og høyenergimat.

Da jeg begynte i militæret 19 år gammel var jeg en veltrenet ung mann. Jeg kjedet meg på kveldene og spiste godteri jeg kjøpte i kasernekiosken. Hver kveld gjorde jeg det. I helgene var det fest. Siste 8 månedene i militæret gikk jeg opp 25 kilo selv om jeg trente 1-2 ganger i uka. Jeg hadde ingen problem med helsa, og så lenge jeg skjøttet mine oppgaver hadde ingen noe med hva jeg gjorde mente jeg. I 22-23 års startet jeg med fest kun hver 4-6 helg, og det er noe jeg vil kalle normalt. Jeg har gått på utallige dietter og slankekurer og feiret delmål med sjokolade og usunn mat. Jeg gikk opp i vekt igjen hver eneste gang. Rekorden i vektreduksjon er 46 kilo på 10 uker i 1995 og medførte også en lettere immunforsvarssvikt. Jeg gikk på pulverkur på 330 kcal i døgnet, trimmet 1 time hver dag, og reduserte vekta fra 145 kilo til 99 kilo. 10 måneder etter var jeg 160 kilo. Jeg kaller dette momsen etter quick fix.

Som alle overvektige så visste jeg at sjokoladen jeg spiste hver dag ikke var bra for meg. Likevel mener jeg informasjon om at det ikke var avhengighets skapende ville gitt meg følelsen om at jeg hadde kontroll, i hvert fall om det kom fra «høyeste hold». Jeg ville vært «selektiv lyttende» og således ei hvilepute.

Jeg ble til slutt 250 kilo og hadde hele registeret av livsstilssykdommer. Artrose i begge knær og den ene hofta, diabetes 2, ryggproblemer, søvnproblemer, astma, psykiske belastninger, måtte dusje etter hvert dobesøk og ble på mange måter isolert hjemme, impotens, og søvnapne som til slutt holdt på å ta mitt liv. Det var pustestans (søvnapne) som fikk meg til å snu livet mitt.

Jeg leste meg opp på alle livsstilsykdommene og fant ut at det var min feil, men det var også tilrettelagt i barndommen via stor aksept for sukker og høyenergi mat. Det er slik jeg tenker nå. Astma har ikke noe å gjøre med overvekt å gjøre så vidt jeg vet, men overbruk av en «uvane» kan lett føre til overbruk av andre «uvaner» er min vurdering. Jeg røyket 25 sigaretter i hverdagen og 70-80 på fest. Helt riktig som skrevet i artikkelen så fikk jeg ingen livsstilsykdommer av sukker, men av overvekten jeg fikk. Livsstilsykdommene blusset opp i rundt 30 års alderen og ved rundt 200 kilo. Problemer med knær og ledd allerede i 23 års alderen. Kanskje hadde jeg klart og snudd før om debatten hadde vært slik som den er i media i dag, kanskje ikke. Det eneste jeg vet IKKE hadde hjulpet var hvis debatten om sukker var om det var en uvane eller avhengighet. Jeg ville blitt «selektiv lyttende» og det ville blitt ei hvilepute.

Det eneste jeg vet IKKE hadde hjulpet var hvis debatten om sukker var om det var en uvane eller avhengighet. Jeg ville blitt «selektiv lyttende» og det ville blitt ei hvilepute.

Fra 1999-2008 hadde jeg veldig stor toleranse for sukker. 400-500 gram med sjokolade ble spist hver dag mellom kl 19 og 21 en gang. Alt på ca 10 minutter og i bilen på veg hjem fra butikken. Det ga meg en fantastisk «rus og velbehag» og alle mine bekymringer var over i mellom 1 og 2 timer. Det var bare å sette seg ned i godstolen og nyte den deilige følelsen. Alle mine utfordringer med livsstilsykdommer ble lagt på vent for et par timer. Sjokoladepapiret ble kastet i søpla utenfor huset før jeg gikk ned i leiligheten. Jeg visste jeg ville føle skam om jeg så sjokoladepapiret neste morgen. Etter ca 2 timer ble kroppen uvel og ga meg en influensafølelse. Jeg bestemte meg hver kveld om at dette var siste gangen. Ca 4 timer etter sukkerkicket fikk jeg et slags blodsukkerfall og måtte ha mat. Gudene skal vite at jeg egentlig ikke trengte mer mat. I ettertid vet jeg at jeg trengte mellom 5000-6000 kalorier bare for å holde meg stabil i vekt. Likevel gikk jeg opp fra ca 200 til 250 kilo denne perioden. Jeg hadde perioder der jeg prøvde å skjerpe meg og kanskje klarte å holde meg stabil eller gikk marginalt ned. Jeg spiste pizza, hamburger chips mellom 14 og 21 ganger i uka i lange perioder. Den farlige kombinasjonen av fett og mel som trigger følelsen av å måtte ha mer igjen etter kortere tid enn om maten var «riktig balansert». I de periodene jeg «slanket meg» byttet jeg ut en del av junkfooden med husmannskost. Det gikk «ganske bra». Det var en ting jeg ikke klarte å kutte og det var sjokoladen.

 

Uvane eller avhengighet? Spiller det noen rolle?

Å kutte «høyoktan» sukker er det mest brutale jeg har gjort i hele mitt liv. Jeg skjønte det ikke før jeg prøvde å slutte helt. Jeg fikk hodepine, abstinenser og nærmest panikk. Jeg holdt på å gå rett i veggen. Jeg bestemte meg for en mal jeg skulle ønske «fagfolket» vil lytte til, nemlig nedskalering. Jeg dro ned til butikken og fant ei handlevogn jeg kunne støtte meg til og dro på leting. Jeg måtte finne noe med sukker, men mindre sukker. Når man er 250 kilo klarer man ikke å gå langt så handlevogna var kun en rekvisitt for å gå rundt i butikken. Jeg fant det som ble en genial løsning. Stolt som en hane hadde jeg funnet 2 bokser med rislunsj. Det ble mindre sukker hadde jeg funnet ut ved å lese på pakningen. Jeg kunne bare kjøpe 2 stk av gangen fordi jeg visste om at om jeg hadde flere tilgjengelig ville jeg spise alle sammen når jeg kom hjem. Skammen med å bruke handlekurv for å frakte 2 rislunsj fikk jeg bare takle. For meg gjaldt det liv eller død. Jeg bestemte meg for at etter 2 uker så skulle jeg gå ned til 1 boks med rislunsj og etter 3 uker kutte ut alt. Det klarte jeg og gratulerer til meg selv.

Mitt løp ned i vekt har på langt nær vært feilfritt.

Mitt løp ned i vekt har på langt nær vært feilfritt. På de første 3 årene klarte jeg og holde meg helt uten sukker. Da mener sukker som ikke finnes naturlig i vanlig kosthold, men høyoktan sukker. Ved 3 anledninger har jeg sprukket og sprekkene førte til lengre og kortere perioder med sukkerspising igjen. Ved enden av 2010 var jeg 155 kilo, mens i september 2014 var jeg nærmere 200 igjen. Så lumsk er høyenergi mat for oss som har evnen til å overleve hungersnød.

I en bursdag hos en kompis ble det servert småsjokolade etter middagen. Jeg spiste en bit og klarte ikke å stoppe før skåla var tom. Heldigvis var vi flere som spiste så jeg var ikke helt skamløs. Det derimot ingen visste var at jeg måtte innom bensinstasjonen i etterkant og kjøpe mere. Vi snakker om nye 300 gram etter at jeg forlot selskapet. Sjokoladespisingen fortsatte i en måned etterpå før jeg klarte å nedskalere og kutte helt ut igjen.

Ett år etter bodde jeg på hotell og hadde vært ute på fest. Jeg hadde «glemt» å spise og fikk blodsukkerfall på hotellet. Det eneste som var tilgjengelig var sjokoladen i minibaren. Jeg spiste alle sjokoladene (5 stk). Tenkte meg godt om før jeg gikk ned i resepsjonen og kjøpte 2 kvoter til med sjokolade. Jeg spiste bare den ene kvoten for jeg ønsket at minibaren skulle være intakt når jeg våknet neste morgen. Alt sjokoladepapiret ble kastet fra rommet før jeg la meg til å sove. hotellrommet og minibaren ble gjort opp på natta slik at jeg slapp å bli påminnet mitt stunt neste morgen i hotellresepsjonen. Denne gang varte sjokoladespisingen i ca 2 uker etterpå.

Den siste gangen jeg fikk sprekk var litt i overkant av 4 år siden. Jeg kom hjem fra Rhodos og hadde kjøpt 750 gram sjokolade i gave til onkelen min på tax free. Jeg var sliten etter turen og når jeg kom hjem så hadde jeg lyst til å prøvesmake litt på sjokoladen. Jeg hadde ingen mulighet til å slutte før jeg spiste opp alt sammen. Heldigvis hadde jeg kontaktet min PT Ronny Fevåg så det ble stopp etter 2 dager. Hadde vi fulgt statistikken om vi kunne lykkes eller ikke så hadde jeg vært dødsdømt. Treneren min sine ord er brent fast i mitt minne:

Vi følger ikke statistikk, vi skaper statistikk!

– Ronny Fevåg

Jeg bestemte meg for samme mal med junkfood. Første 3 ukene skulle jeg få lov å spise det «kun» 5 ganger i uka. Det betydde at jeg måtte finne 2 dager uten. Etter 3 uker var det 3 ganger i uka. Etter 6 måneder klarte jeg 3 hele uker uten. I dag spiser jeg junkfood ca annenhver måned og er superfornøyd med det. Jeg har funnet alternativer jeg synes er bedre og som gir kroppen mye bedre energi. Det er viktig å lære seg at maten skal smake bra i kroppen i mange timer gjennom energien den gir og ikke bare det korte øyeblikket den går gjennom munnen. Jeg har erfart at sukker og mel fører til sug etter søtt eller mat igjen etter kort tid, kontra det jeg kaller «blodsukkerstabilt kosthold».

Joda, jeg er et ekstremtilfelle, men jeg har trua på nedskalering uansett utgangspunkt. Hvorfor ikke venne kroppen og hodet gradvis til en endret livsstil og skjønne at det vil ta tid, gjerne lang tid. Man må gjennom et helt år og alle høytider, ferier og bursdager for så å gjenta en gang til før man har endret livsstil. Noen må kanskje gjøre det i løpet av 3 år. Jeg har for lang erfaring og mislykkede forsøk til å tro på noe annet.

Jeg vet at noen ønsker å arrestere meg fordi jeg skriver dette. Hvordan kan en tjukkas utfordre fagkunnskapen slik, det er usømmelig.

Jeg vet at noen ønsker å arrestere meg fordi jeg skriver dette. Hvordan kan en tjukkas utfordre fagkunnskapen slik, det er usømmelig. Hva slags utdannelse har han? Han er et ekstremtilfelle og da gjelder det ikke. Jeg har ingen utdannelse i dette enn det livserfaringen har gitt meg. Likevel vet jeg mange som sliter vil kjenne seg igjen.

Misforstå meg rett som Nils Arne Eggen ville ha sagt. Artikkelen er meget god den. Jeg ønsker bare å nyansere den slik at vi sammen kan bli bedre. Ja, jeg er et ekstremtilfelle på mange måter, men all statistikk sier at det kommer flere og flere slike som meg. Jeg har kostet samfunnet millionbeløp gjennom uføretrygd i snart 14 år. Mine hudoperasjoner og komplikasjoner har garantert kostet samfunnet over en million, og har opplevd begge deler kan irritere mange. Jeg er likevel tøff nok til å stå fram å si det jeg mener hvis det kan hjelpe andre og det samtidig kan hjelpe meg. Det hjelper meg å være ærlig på dette. Jeg er på full fart på veg tilbake i arbeidslivet og lover jeg skal betale tilbake alt sammen gjennom skatt, kunnskap og inspirasjon. Jeg sier hipp hurra for norsk helsevesen som har gitt meg denne muligheten.

For de som lurer på det er jeg ikke slankeoperert. Jeg ser har stor respekt for de som tar slik operasjon. Det jeg derimot vet er at mange velger for ofte sjokolade og snacks som kosthold da operasjonen gir dem vektnedgang uansett første 1-2 årene. En fin balanse mellom sunt kosthold, trim, hvile og godt humør er det som kreves for å lykkes uansett metode.

 

Jeg skal ikke skrive noe om kosthold i denne artikkelen. Jeg henviser bare til det jeg mener er Norges beste ernæringsfysiolog sin vinkling, nemlig Tine Mejlbo Sundfør. Det er ikke ekstremt, det er lov og kose seg, men ikke hver dag. Ekstremtilfellene må bare passe seg litt ekstra, eller mye ekstra, alt etter som. Det er sunne og friske holdninger og enkelt og forstå. Det holder å vite at frukt er sunt, man trenger ikke å vite hva slags vitaminer og mineraler frukten inneholder. Samme regler for grønnsaker, kjøtt og fisk. De aller fleste har bare godt av å kose seg med kake, sjokolade og junkfood en gang i blant bare det ikke blir for mye og for ofte. Likevel vet ingen hvem som er disponert for å bli slik som meg. Jeg tror mye handler om både miljø og lettere tilgang på høyenergi mat. Jeg vet bare hvilke utfordringer jeg har hatt fordi jeg har spist mye sukker og usunn mat.

Den dagen jeg erklærte meg «sukkeravhengig» og kjempet i mot fikk jeg et bedre liv. Ingen professor skal få ta fra meg den retten selv om det ikke er noe som heter det. Det var det som virket, ja sammen med riktig kombinasjon av trening, hvile, søvn og ikke minst godt humør. Den kampen må jeg kjempe for resten av livet. Jeg vil sitere Nils Arne Eggen før jeg forlater debatten for denne gang. Det jeg prøver på er at fagmiljøet og de som har sliter med dette skal lytte til hverandre for å gjøre alle bedre:

Ingen blir god alein!

 

Rune Glørstad