Mesterskapsuke!

Jeg er midt inne i ny «mesterskapsuke» og det betyr inn i bobla igjen. De 8 siste dagene inn mot veiing er nøye planlagt og det er «no mercy» i forhold til å gjennomføre planen. I bunn ligger likevel en viktig regel om å lytte til kroppen. Uka før mesterskapsuka senket jeg intensiteten og la meg på lavere treningsmengde (10 timer siste 7 dager før tirsdag). Jeg har stort fokus på å sove ut slik at jeg er mest mulig uthvilt og motivert til når hardkjøret starter.

Et av mine mantra er «nosyt» og det betyr at det ikke er lov å syte. Det er meget viktig at dette ligger i ryggraden i de hardeste ukene. Det er forskjell på nosyt og ærlige tilbakemeldinger i forhold til slitasje og vondter her og der. Jeg kan nesten ikke leve med at Hitman skal ta meg i unnasluntring eller syt. Han trodde han tok meg i unnasluntring i dag (torsdag 4. februar) når jeg kom inn på Hit The gym bare 1 time 15 min før trening.

«Sovna av eller?» sa Hitman i det jeg var på veg inn i garderoben. Han vet godt at mitt eget krav til egentrening/oppvarming i mesterskapsuke er minst 1 time 30 min før han entrer manesjen.

Jeg blunka bare med øyet og kontret:

«Kommer på dagens andre trening jeg nå så jeg ligger godt an»

Mer av tiden min fikk han ikke før vi møttes 75 minutter senere til PT time. Under PT timen kunne jeg fortelle at dagens første økt var snømåking i 1 time 15 min. Jeg liker alle årstider og anser snømåking som perfekt trening. At jeg nå er i form til å måke snø gir meg stor glede. I mange år måtte jeg sette min lit til enten huseier, kompiser eller barna til kompisene mine. Jeg måker snø med stolthet i dag. Det gjør meg glad og gir meg mestringsfølelse. Denne vinteren som forrige kakket jeg på til huseier når første snøfall kom:

«Ser du snøen her? Det er min snø så hold deg mest mulig unna. Jeg trenger avlastning noen dager ( f eks dagen før veiing) og de varsler jeg på forhånd. Må dere absolutt komme ut å hjelpe meg så er godt humør en forutsetning, hvis ikke hold dere inne»

Jeg har et strålende forhold til huseier og han ler godt når jeg kommer med slike beskjeder. Jeg har for lenge siden akseptert at jeg bor i Norge og da er snø en del av pakka. Så vidt jeg vet finnes det plasser i verden uten snø, men de har helt andre og verre utfordringer. Det er en styrke mentalt å anse snømåking som trening og ikke en last.

VM på tirsdag! 

Foto: Stein Lorentzen,
NRK18. januar ble jeg intervjuet av Kirsti Kringstad i NRK radio. Hun lagde en nettartikkel i etterkant.

(Trykk på bildet for å komme til artikkelen)

Tirsdag 10. februar er min 3. viktigste veiedag siden oppstarten for snart 1 1/2 år siden. Den nest viktigste veiedagen var den gangen vi knuste 100 kilosen (100 kilo ned fra «all time heavy»). Den dagen betydde utrolig mye for meg der og da, men også for ferden videre. 10. februar betyr altså nesten like mye. Etter forrige veiedag (112.8 kilo) er jeg ca 4-5 kilo unna å kunne stemple inn til kirurgen for å vente på hudoperasjoner. Ventetiden ble anslått til å være 4-7 måneder etter at at kirurgen sier godkjent. Hodet mitt jakter på 108 tallet. Den dagen vekta sier 108.9 så er jeg selverklært godkjent til å ta kontakt med fastlege og kirurg. Det er uaktuelt å ta snarvei til målet ved å spise for lite mat. Kirurgen har uansett det siste ordet, og vi må selvsagt akseptere hans vurderinger.

Jeg betrakter neste veiedag (tirsdag) som VM og bare OL er større. OL kommer nemlig akkurat en måned etter. I VM er en plass på pallen godkjent, men i OL er gull det eneste jeg er fornøyd med. 110.9 kilo på tirsdag er på pallen, en måned senere er det 108.9 som gjelder for gullmedalje.

Jeg har «blodfokus» inn mot tirsdag. Uka etter veiing spiser jeg litt mer mat og senker intensiteten og treningsmengden betraktelig. Neste helg er det bursdagsfeiring og jeg er innvilget summetone. Dette hadde vært artig å feiret sin egen 44 års dag med samme metabolsk alder 🙂

Klarer vi kirurgmålet 10. mars har Hitman noe han kaller «bodybuildertrening» fram mot sommeren. Jeg delte planen til en kollega her om dagen, og svaret var overraskende:

«Bodybuildertrening er nesten hat, det svir som f..en»

Hmmm, tenkte jeg. Slik aksepterer jeg nemlig ikke å tenke selv om trening og veien til målene. Det er opplest og vedtatt i hodet mitt at det er moro. Utfordrende ja, men jævlig artig. Det bringer minner om den dagen jeg gikk nesten 3 timer i snø opp til knærne i marka for ca 13 måneder siden. Ca 163 kilo tung var jeg den gang. Tett snødrev, vinden piska mot kinnene mine, ikke en sjel å se. Jeg bestemte meg den dagen for at jeg elsker mitt nye liv. Jeg var så sliten at jeg skalv når jeg endelig kom fram til bilen, men kan aldri huske jeg har vært så stolt over meg selv. Dagen etter gjorde jeg samme tur igjen, også denne gang alene. Sporene fra dagen før var snødd igjen, men været var flott. Det er likevel turen i snø og vind jeg vil huske for alltid. Skal jeg klare målene mine må jeg bevise ovenfor meg selv at jeg har stayerevne og er selvstendig. Ingen kan gjøre jobben for meg.

21. desember 2014. Snø opp til knærne hele turen. Det hadde vært bedre å gå med truger, men jeg var for stor til å klare å feste de på føttene. Jeg brukte tanken på å feste trugene som motivasjon. Dagen før var ikke været så flott…

Wish me luck på tirsdag!

«Who dares wins»

Corleone