Midtbanegeneral!

Jeg er så heldig at jeg fikk med meg de siste kampene til Odd Iversen På Lerkendal. En legende for Rosenborg, Vålerenga og landslaget. Hans scoringer på vil huskes for all ettertid. Med Nils Arne Eggen som trener visste selvsagt Odd Iversen veldig godt at «ingen blir god alein». Det kreves «et lag» for å bli en vinner. Slik er som regel med alt. Som et bindeledd mellom de geniale avslutterne, treneren og resten av laget finnes det ofte en «midtbanegeneral». En spiller som har kvaliteter som ledertype, forbilde og arbeidsjern. Bent Skammelsrud på Rosenborg, Zidene Zidane på Frankrike, eller Lottar Matteus på Tyskland var slike spillere.

Lothar Matthäus, Rudi Völler og Jürgen Klinsmann. Hva hadde stjernespissene vært uten sin midtbanegeneral Lothar Matthaus?

For meg handler det om å være midtbanegeneral i mitt eget livsstilsprosjekt. Gjøre de rundt meg gode slik at de er villige til å bidra. Det gjøres ved å ha gode holdninger, jobbe hardt over tid, nyte av kunnskapen til de rundt meg, dele min egen kunnskap og motivere andre. Tilbake får jeg inspirasjon, motivasjon og kunnskap. Slik blir vi ALLE  til slutt et lag som vinner.

Jeg har mange å takke i dette prosjektet. Nære støttespillere i hverdagen, støttespillere fra fjernt og nær, og støttespillere som oppmuntrer meg via Facebook og bloggen. Alle viktige på hver sin måte.

Jeg har mye å takke oppveksten for den jeg er i dag. Ei mor som har støttet meg i alt. Fantastisk oppvekstmiljø i bydelene Romolslia/Flatåsen i utkanten av Trondheim. En streng stefar, dog streng men rettferdig. Vi har et kjempeforhold den dag i dag selv om det er godt over 20 år siden han var sammen med min mor. Han lærte meg at avtaler skulle holdes og et NEI er et NEI! Når det er sagt har jeg lært meg at ved å spørre er det verste svaret jeg kan få er nei. Da er man maks tilbake der man var før man spurte.

Sett krav til deg selv

Det er ikke nødvendigvis den som er best på triksing med ball som er den beste lagspilleren eller fotballspilleren. Det kan være en fordel å ha en spesialkompetanse, men uten hele laget er man sjanseløs. Slik er det også i et livsstilsprosjekt. Alt kan ikke være gøy hele tiden. Man må være villig til å ofre noe for å oppnå noe. Man må sette krav til seg selv.

Ved å vise dedikasjon og offervilje er det lettere å få de rundt deg til å bidra. Det er en erfaring jeg har helt siden barndommen. Allerede når jeg var 9-10 år var jeg frekk nok til å spørre om å få keepertrener på fotballaget. Det hadde jeg nok ikke fått hvis jeg hadde hatt dårlige holdninger. Jeg ville bevise ovenfor både laget og trenene at at jeg fortjente det ved å trene mest av alle. Det var ikke vanlig med keepertrener tidlig på 80 tallet.

På ungdomskolen måtte vi begynne på ny skole og det ble naturlig å bytte fotballag. Etter noen treninger gikk jeg rakrygget til trenerne på mitt nye lag og ba om å få keepertrener. Jeg ønsket også å være kaptein på laget. Som ny spiller i en ny klubb, 14 år og uten skjeggvekst, var jeg spent på svaret…

Jeg ønsket å vise dedikasjon ved å trene litt mer enn de andre og bevise at jeg fortjente det. Keepertrener det fikk jeg, men kaptein måtte jeg vente på et år. Det var også naturlig i en ny klubb. Her forleden dag møtte jeg en jeg spilte på samme lag som akkurat denne tiden. Vi hadde ikke møtt hverandre på kanskje 25 år. Vi hadde en god prat utenfor XXL for litt over ei uke siden.

«Vi lurte på i all verden hvem du trodde du var som spurte om noe sånt som ny spiller i klubben»

Sitat Roger Askimdal.

Roger var alltid pliktoppfyllende ute på banen og gjorde jobben. Det var verre med Hitman. Vi viste aldri hva slags faenskap han fant på når «krigen» var i gang! Som guttespiller (15-16 år) stod jeg igjen 2 ganger i uka etter trening med keepertreneren. Mitt krav var at jeg skulle kjøres hardt og treningen skulle være relevant for jobben som keeper. Mitt hovedmål var selvsagt å bli en bedre keeper, men også være et forbilde for de andre gutta på laget som kaptein. Slik dedikasjon fikk de andre gutta til å respektere meg som kaptein, og lytte under kampsituasjon, ja med unntak av Hitman da…

Nytt fotballag

Nei, jeg akter ikke å komme tilbake som fotballspiller igjen, men etter at jeg kom inn på Hit The Gym så ser jeg mange elementer igjen fra da jeg var ung på fotballaget. Jeg er selvsagt ikke kaptein på Hit The Gym, men det finnes kompetanse der som er nødvendig for å nå de mål og ambisjoner jeg ønsker å oppnå. Uten denne kompetansen hadde jeg vært nærmest sjanseløs med mitt utgangspunkt. Jeg har et profesjonelt forhold til Hitman, men selvsagt også mye mer. Et sterkt vennskap ligger i bunn. Aldri i verden om jeg hadde fått alt det ekstra han gir meg uten at jeg selv har vist dedikasjon.

Dedikasjon er en tiltrekkende kraft. Det legges merke til av de rundt deg. Det er ikke måte på hvor mange JA man får så lenge man viser dedikasjon. Dedikasjonen skal foregå uten «syt og synd på seg selv» er vår filosofi. Ingen orker å ha det rundt seg over tid. På livsstilsklubben og Hit The Gym har jeg fått ufattelige mange JA. En fin miks av dedikasjon å det å tørre å spørre har vært løsningen for meg. At Anette Spifire forlot familien et par timer på juleaften bare for at jeg skulle ta push ups med henne på ryggen gir meg frysninger.

Jeg har et helt «fotballag» rundt meg på Hit The Gym. Midtbanespillere, spisser, målscorere, backer, oppmenn,  «massører og fysioer». «Midtbanegeneralen» i mitt eget livsstilsprosjekt er likevel mitt eget ansvar, ALLTID. Hitman er treneren som har satt det hele i system. Vi har et åpnet og avklart forhold på at jeg skal søke kunnskap, inspirasjon og motivasjon hvor enn det måtte være.

Venstrebacken

Hit The Gym 3. mars 2016. Moskusen og «venstreback»  Tor «Panzer» Holm.

På Hit har jeg en person som jeg har valgt å kalle «venstrebacken» i denne bloggen. Det er Tor «Panzer» Holm. Han er ikke min PT, men likevel har han gjentatte ganger gitt meg råd om kosthold, trening og hvorfor kroppen reagerer slik den gjør av fysiologiske årsaker. Han er utdannet fysioterapeut, vært PT i mange, mange år og er i tillegg et forbilde ved å være så sterk i en alder av 49 år. Han er venstrebacken som serverer herlige «pasninger» til midtbanespilleren etter å ha avverget et baklengsmål. Slik kan midtbanespilleren videre servere spissen en målsjanse, og før eller siden score mål. Disse «pasningene» er selvsagt alle de råd og veiledning han har gitt meg underveis.

Det var Tor som fortalte meg den fysiologiske grunnen til hvorfor jeg stoppet å puste sjeldnere når jeg lå mot venstre (søvnapne). Det er en fysiologisk grunn sa Tor. Det handler om tyngdekraft. Hjertet er på venstre side, og når det ligger ned mot madrassen mot venstre så bruker det mindre energi for å jobbe. Med Tor har jeg ofte de gode samtalene med etter trening over en kaffe. Det minner litt om «brakka» på Lerkendal der de kunnskapsrike deler erfaring fra alle årene de har fulgt Rosenborg.

Jeg har spurt Tor om hvorfor vi skal trene slik vi gjør under regi av Hitman, samt råd og hjelp han og de rundt meg på Hit har gitt meg. Sleng med persene dine med det samme oppfordret jeg! Her er ordrett svaret:

«Hvorfor baseløft: Trener og bygger muskulatur så å si i hele kroppen, styrker skjelettet, sterkere kjernemuskulatur, bidrar til å gjøre deg sterkere, eksplosiv og atletisk, påvirker hormonproduksjonen på en gunstig måte og brenner fett. Trenger du flere grunner? Knebøy og markløft bygger sprettrumpe som ingen andre øvelser. Mine perser er: knebøy 200 kg, markløft, 215 kg og benkpress 145 kg. alle løft uten utstyr så klart.»

Tor «Panzer» Holm

Hva er målet?

Under denne prosessen har jeg ofte blitt spurt om hva mitt endelige mål er. Hvordan skal du se ut? Allerede jula 2014 hadde jeg fått dette spørsmålet mange nok ganger til at jeg hadde visualisert målet. Rundt årsskiftet 2014/15 delte jeg mine rå ambisjoner med 3-4 stk nede på Hit The Gym uten at «malen» selv ble informert. Jeg presiserte til de involverte at det inntil videre måtte være mellom oss.

Når prosjektet med vektreduksjon, operasjoner etc er over vil jeg sannsynligvis være 46-47 år. Ca det samme som Tor det sa jeg. Jeg ønsker å være min versjon av Tor, han er mitt forbilde. Jeg kommer aldri til å bli så sterk, men resten av pakka er en fin målsetning!

Takk for hjelp og støtte underveis Tor, og ikke minst hjelpe meg med å sette bilde på målet selv om du ikke fikk vite det før i fjor høst…

«Ingen blir god alein»