Mormor og gullungen!

De foreløpige målene er oppnådd i hvert fall vektreduksjonsmessig. Moskusen og Hitman skulle prøve å klare «kirurgivekt» på 2 år. Underveis skulle det være rom for både avkobling, ferier og senke skuldrene. I sesong skulle vi derimot virkelig peise på så det luktet svidd. Vi klarte det på ganske nøyaktig 1 1/2 år. 120 kilo totalt, 75 kilo siste 18 måneder. Ca 1 kilo i uka blir det. Uten mulighet til å koble av i små perioder hadde dette aldri gått. Jeg har vært over kaloriestimatet mange ganger på denne tiden, men aldri under. Kun riktig mat. Det er forskjell på «å slurve» med feil og riktig mat, stor forskjell. Misforstå meg rett som Nils Arne eggen liker å si. Med mange ganger så tenker jeg ca 40-50 dager av i alt 550 dager…

I samråd med Hitman kjører jeg nå ca 3000 kcal på treningsfrie dager og ca 3200 kcal på dager med trening. I praksis betyr det en halv ekstra kylling med skinn på dager jeg ikke trener, og ca 3/4 kylling de dagene jeg trener målt mot perioden etter jul. I mitt eget hode er dette luksus. Min egen strategi er å knipe 100-200 kalorier om dagen slik at jeg kan kose meg litt ekstra en gang i blant! Det er slik de gjør det de jeg kjenner som har sunn livsstil og holder vekta stabil. Jeg spiser selvsagt ikke bare kylling, men det er fint å ha et eksempel slik at de fleste skjønner hva jeg snakker om.

Det er tross alt helg.

Ingen må tro det er lett å ha kontroll under en livsstilsendring. Etter hvert dukker det opp feller og fristelser rundt hvert et hjørne. Med mer energi, sunnere livsstil og selvsikkerhet, blir man fort mer interessant for flere rundt seg. Kanskje dukker kjærligheten opp, eller tilbud om ny jobb. Med endret fokus er det lett å ikke være så nøye med kostholdet og treningen lenger. Kjæresteparet sier til seg selv at det er tross alt helg, og nå skal vi kose oss. litt øl, vin, snacks og pizza trenger, vi det er tross alt helg. Det er godt å ligge i sengen ekstra lenge når noen interessante ligger ved siden av. Vi hopper over turen på både lørdag og søndag og koser oss heller med lunsj, sport på tv og nyter livet. Det er tross alt helg. Den sunne livsstilen skyves lenger ned på lista og man er ikke så nøye lenger.

Med ny jobb vil man gjerne imponere sine kollegaer og sjefer. Man spiser lunsjen man får tilbudt og jobber gjerne litt ekstra av samme grunn. Det første man bortprioriterer er ofte og nesten alltid treningen.

Jeg var 163 kilo når jeg møtte hun som ble min kjæreste. Hun er naboen min i tillegg. Ikke bare det vi bor til og med i samme hus. Jeg i sokkelen og hun i 2. etg. Jeg informerte Hitman som den første av alle at noe skjedde i kulissene.

«Huff, kunne hun ikke bodd på Malvik da (ca 2 mil unna). Dette er nå veldig tidlig altså…»

Hitman.

Hitman tenkte seg om og måtte si noen ting til:

«Ok, dette får vi ta som en bonus. Men de søppelsekkene med klær du har bak tv`n på soverommet i størrelse 6-8 XL kan få stå der inntil videre. Hvis du fucker opp dette med endret fokus er det de klærne du kommer til å bruke om ei stund»

Jeg liker slike harde og ærlige tilbakemeldinger. Vi hadde en pakt om å nå målene sammen, og ingenting skulle komme i veien.

Jeg var beinhard til kjæresten og fortalte henne at ingenting fikk komme i veien for målene. Jeg innførte besøksforbud siste 3-4 dager før hver veiedag slik at jeg kunne konsentrere meg om målene. Denne meldinga fra moskusen har selvsagt straffet seg noen ganger. Troillkjærringa har svart med samme mynt når en sliten moskus ville treffe henne like før veiing!

«Her blir det ingen besøk. Du har veiing og da er du kjedelig å være sammen med, ferdig snakka!»

Sitat «troillkjærringa»

En gullunge trenger ikke å være et barn. Her er mormor med hunden min Dux. Jeg var ikke gullunge nr. 1 lenger.

Det handler om å støtte hverandre på vei mot målene slik at livet kan nytes på en annen måte i etterkant. Man må ofre noe for å oppnå noe. Vi har derimot sammen bestemt oss for at vi har en felles interesse. Nemlig lage sunn og god mat. Trening gjør vi sammen maks 1-2 ganger i måneden.

Det er viktig at den som står deg nærmest støtter opp om livsstilsendringen og ikke gjør det motsatte. Tenk bare hvis det gjaldt alkohol eller rus? Hvis den ene parten lider av avhengighet så skulle den andre drikke hver fredag og lørdag ved siden av i godstolen. Det hadde ikke gått. Jeg kunne heller ikke hatt noen som spiste mengder med sjokolade ved siden av meg hver helg. Det betyr IKKE at den som ikke har denne avhengigheten skal få lov til å kose seg. Man trenger bare ikke gjøre det triggende for den som har store utfordringer rundt dette. Jeg har lært meg fint å leve med at folk spiser sjokoldade rundt meg, men vil ikke ha det nært innpå meg når jeg er hjemme i mine egne omgivelser.

Vi klarte målet 1/2 år før tida, og den sparte tida vil jeg i helhet tilegne kjæresten. Dette hadde aldri gått uten hennes hjelp. Ufattelige mange timer med matlaging, massasje, støtte og inspirasjon uansett omstendigheter. Hun har aldri lagt seg bort i hva, eller hvor mye jeg spiser. Det vet hun jeg har full kontroll på. Men det har vært en læreprosess rundt det å lage mat. Bruk hansker når du skjærer chili fortalte hun meg i det hun lærte meg hvordan. Pøh, tenkte jeg, dette går fint uten. Helt til jeg noen ganger senere gned meg i øynene. Hva var det jeg sa???

«Ingen blir god alein»

Mormor og gullungen


Nyfødt moskus og gullunge på fanget til mormor.

Helt siden jeg var født var jeg gullungen til mormora mi. Hun kom fra den gamle skolen, men hadde et hjerte av gull. Ung under krigen betydde svært trange kår. Hun levde under svært trange kår nesten hele livet. Ekspert på hjemmelaget mat og det var hennes lidenskap. Hun ønsket å servere ordentlig mat til familien sin. Søndagene brukte hun til å lage mat i timesvis. All dessert ble laget fra bunnen og gjerne laget gjerne fredags kveld, og da fikk selvsagt gullungen smake allerede da. Kan ikke huske det fantes en søndag uten 2 desserter tilgjengelig. Sjokolade og potetgull var selvsagt også tilgjengelig hele helga de helgene jeg overnattet til mormor. Hun gjorde det i beste mening og gullungen hadde henne tvinnet rundt lillefingeren. Det manglet kunnskap om hvor farlig sukker var for 40 år siden. Jeg var en svært aktiv unge og ungdom, så jeg sleit ikke noe særlig med overvekt. Det var derimot blitt svært vanlig for meg å spise store mengder sukker fra tid til annen. Hos mormor fikk jeg også se detektimen med Derrick, Colombu og Kojak på fredagene. Det kunne jeg bare glemme hos mine egne foreldre. Det var alltid andre regler hjemme hos mormor.

Så bortskjemt var jeg at det stod middag klar til meg nærmest hver dag om jeg skulle stikke innom etter at jeg fikk førerkort. Jeg spiste gjerne 2 middager mange ganger i uka. En middag hjemme hos min mor, og gjerne 2 fulle porsjoner hos mormor. Hun var bare best på mat. Mormor lagde selvsagt favorittrettene mine så det ble førstevalget…

Sjokolade hadde hun fortsatt alltid i veska si. Som ung voksen så var det likevel mitt ansvar hva jeg puttet i munnen. Den veska fikk jeg tømme mange ganger. Jeg var jo gullungen hennes. Når jeg var 23 år anskaffet jeg meg hund og da kom det en ny gullunge inn i familien. Jeg var ikke «hovedgullungen» lenger. Jeg ga ikke hunden min sjokolade, men heller snacks som var bra for tennene hans.

Som tidlig voksen var jeg helt avhengig av sjokolade, mens hunden ga jeg ikke sjokolade. Det var mitt ansvar hva jeg ga hunden å spise. Han fikk gnagebein og tyggebein som var sunne for tennene. Sjokoladen holdt jeg for meg selv. Det var blitt min store last og ville ikke påføre dette hunden. Hunden var titt og ofte innom til mormor når den opprinnelige gullungen skulle ut å reise med biljardsporten. Lufting av hunden ble gjort av mine onkler, men maten stod selvsagt mormor for.

Hun elsket å gi hunden sjokolade i smug når jeg ikke var til stede. akkurat slik det var når jeg selv var en liten guttunge. På slutten av sitt liv ble mormor svært syk etter 2 slag og 3 drypp på kort tid. Hun var nærmest blind, men hadde likevel full kontroll på at det skulle være både Smil og Melkerull i veska si. Jeg sa til mine onkler at hunden kunne dø av alt det sukkeret, og den beskjeden fikk hun overbringt. Jeg tok selvsagt i litt, men beskjeden måtte være klar. Jeg kjøpte heller sunnere alternativ som hundesjokolade (uten sukker), griseører og hudbein. Mormor slo seg til ro med dette, og jeg tror hun hadde like stor glede av å gi hunden disse alternativene selv om hun nok lurte meg en gang i blant…

Poenget med dette er at det finnes mange bestemødre der ute som trenger denne kunnskapen. De elsker jo barnebarna sine og barnebarna elsker dem. Finn bare et sunnere alternativ. Da får de et bedre liv på sikt.

Bilde i kirka våren 2007 under begravelsen til mormor. Minst 10 kilo til la jeg på meg før året var omme. Det e ikke tilfeldig at jeg støtter meg på bildet. Jeg klarte å stå oppreist maks 1 min av gangen uten støtte.

Mormor døde våren 2007. Det var det året helsa mi var på det aller verste. Jeg var selvskreven til å bære kista, men det var en stor utfordring. Det var umulig for meg å gå distansen fra kirka og bort til gravstedet ca 200 meter unna. Jeg klarte ikke å gå distansen uten kiste heller. Presten sa kista ikke skulle bæres hele veien. Den skulle bæres noen meter opp på ei vogn så trilles bort. Jeg benyttet dette som en mulighet for å følge mormora mi til graven. Støttet jeg meg til trillevogna skulle jeg klare det akkurat. Det så jo ut som jeg trillet, men sannheten var at jeg støttet meg. Det var nedverdigende å spørre presten om de kunne sette en benk like ved gravstedet slik jeg kunne sitte på under nedsenkingen. Det stod folk på over 80 år rundt meg, mens jeg på 35 år ikke hadde mulighet å stå på grunn av helsa. Det tok ca 9 måneder etter dette før jeg var motivert for å endre livsstil.

Konklusjonen min er at man selv har ansvar for hva man putter i munnen som voksen. Når man er barn er det foreldrenes ansvar. Er man på besøk hos besteforeldrene bør det vær med en instruks om måtehold. Selvsagt skal det være lov å kose seg. Gullungene vet jo det er litt andre regler hos besteforeldrene. Slik har det vært i alle generasjoner. Jeg presiserer at jeg ikke var overvektig som barn/ungdom. Jeg var vant til rimelig sunt og svært aktiv livsstil. I bunnen lå det likevel en ekstremitet som innhentet meg senere i livet.

Jeg har mange flotte resultater rundt meg etter at vi startet på denne ferden, men også mange som ikke får resultater. Jeg er like glad i dere alle sammen for den dere er, og har betydd for meg på hver sin måte. Det handler om mennesket som ligger bak, og er ikke avhengig av sunn kropp, aktiv livsstil og vektreduksjon. Selv var jeg verst av dere alle i usunn livsstil. Selv med strålende resultater kan jeg ikke sette meg på den høye hest og tro jeg er bedre enn noen andre som menneske. Når det er sagt så har jeg vist vei og bevist at det går an.

Ikke finn unnskyldninger om væskebalanse, salt i kroppen, vondt i tåa, influensa, sykt barn, forkjølelse stressa hverdag osv og fortell meg det er grunnen til ingen resultater. 70-80% av løsningen ligger i kostholdet. Resten ligger i trening, søvn, hvile og ikke minst godt humør. Til dere med forbrenningssykdom sier jeg: Gjør det beste ut av situasjonen, lev sunt og få det bedre uansett. Dere har jeg medlidenhet med.

«Du lure itj en luring»

Corleone