Jeg vil referere til temaet «trygge omgivelser» som jeg har beskrevet i et tidligere innlegg. Hva hadde skjedd om man fjernet torvbodene på torvet samt mine kollegaer, og jeg skulle satt opp ei bod helt alene? Hva hvis alle ansatte på Tiller Storcash ble byttet ut og de begynte og selge klær i samme lokalet. Hva hadde skjedd om det var dansere eller utøvere innen rytmisk sportsgymnastikk som hadde leid vår biljardsalong, og jeg kom inn på salongen. Hva ville de ha trodd om meg som en vaggende moskus på over 225 kilo? Hadde psyken vært god den aktuelle dagen hadde jeg nok taklet det greit, men jeg tror ikke jeg ville vært så selvsikker som om disse omgivelsene var i sin vante setting! Hadde psyken derimot vært under pari ville jeg nok ha latt være å møte opp.
Først litt historie!
Sommeren etter videregående var det på tide å avtjene verneplikten. Jeg hadde stor tro på meg selv og omtalte meg som Natos viktigste soldat. Ikke fordi jeg var så dyktig som soldat, men fordi jeg hadde fokus på godt humør og fikk faktisk beskrevet det i mine dimmepapirer 🙂 Jeg sa humoristisk til de rundt meg at vi kunne unngå krig hvis bare jeg fikk spre litt glede til de høye herrer…
10 måneder før militæret (sommeren 1990).
Jeg var 89 kg når jeg møtte til rekruttskolen (Haslemoen 3.5 mil sør for Elverum), og var 84 kg når rekruttskolen var over. Jeg anså meg til å være langt over snittet god form til en soldat å være. Det skjedde imidlertid noe under førstegangstjenesten. Jeg trena styrke 2-3 ganger i uka, men spiste meget usunt og hadde «brakkesyka» utenom treninga. På torsdagene var det inn til Elverum på disco (Alexis) , og formen ble vel ikke mye bedre av den grunn.
Til min mors store frustrasjon var det fest hver permhelg og festen hadde som regel startet allerede på toget hjem. Et halvt år etter rekruttskolen skulle jeg hjem på vinterperm. Den lørdagen sitter som spikret i mitt minne. Jeg var på fest med kompiser fra videregående og når jeg var på do sto det ei badevekt og glisa mot meg. Uredd som jeg var gikk jeg opp på vekta og fikk sjokk!
102 KILO! What? Jeg trodde ALDRI jeg skulle bli over 100 kg. Med friskt i minne hva bajasen selv hadde ment om tjukkaser hadde jeg ikke masse positiv entusiasme resten av kvelden. 100 kilo var den verste grensa jeg passerte. 200 kg var «easy peasy», jeg ga rett og slett faen. Om jeg var 198 kg eller 205 kg spilte ingen rolle. En liter fra eller til i Atlanterhavet, so what?
Jeg dimma militæret med matchvekt 109 kg og jeg fikk nok en gang ærlig tilbakemelding om tingenes tilstand. Masse styrketrening samt usunn livstil gjorde vel at jeg hadde litt spesiell kroppsbygning. På dimmefesten (hjemme i Trondheim) skulle jeg sitte på drosjen til en god kompis som heter Knut Inge , og han har alltid vært frittalende.
«Glørstad, jeg må spørre deg om en ting»
Fyr laus sa jeg med masse summetone i hodet, det var jo fæst! Driver du å putter i deg anabole steroider for å bli sånn? Hva mener du din frekke jævel kontret jeg! ALDRI anklag meg for det igjen, skjønner du det? Æ spurt bare så trakk han på skuldrene. Jeg er uansett glad for at han spurte for han var vel ikke alene om å tro det skjønte jeg når summetonen hadde lagt seg. Vi er fortsatt gode kompiser, og vi har spøkt om dette mange ganger i ettertid. Jeg vil også bekrefte at jeg aldri har forsøkt slik stimuli. 25 kilos vektøkning på ca 9 måneder er vel heller ikke normalt så jeg har forståelse for spørsmålet…
Når trygge omgivelser blir utrygge!
Som tidligere nevnt er det lett å bli vurdert ut i fra utseende og ikke fra sine faktiske egenskaper. Alle er god i noe, eller kan noe som andre ikke kan. Jeg er helt sikker på at jeg kunne påføre dansere eller utøvere innen rytmisk sportsgymnastikk motivasjon som utøvere innen sin egen idrett, ja så trua har jeg på meg selv. Men litt av en kulturkræsj vil jeg tro. I 2007 var jeg på Olympiatoppen som trener for det norske juniorlandslaget i biljard. Den gang var jeg på mitt største. Humoristisk i ettertid har jeg sagt til mine nære venner at utøvere i andre grener helt sikkert trodde jeg var trener for det norske landslaget i sumobryting…
Jeg vil likevel trekke fram et «trygt område» for meg for mellom 10 og 20 år siden. Jeg og en kompis som desverre ikke er blant oss lenger hadde fast bord i restauranten der i over 10 år. På travbanen finner vi folk fra alle samfunnslag. Du blir på hils med alle stamgjester som er der hver mandag. Således blir det et trygt område. Kleesbransjen var ikke kommet etter i tiden med tanke på moskuser på denne størrelsen før år 2000, og jeg hadde vel ikke de mest elegante klærne heller. Fokus på å være nybarbert og ha «stæsj» i håret gjorde likevel at jeg hadde en god del selvrespekt.
5-6 ganger i året var det V75 dag (lørdager) og da var det fæst. Disse dagene var det plutselig masse andre mennesker som kom til travbanen. Bordene som før var for 4 stk, var nå for 6 stk da de hadde satt 2 ekstra stoler på kortenden. Forutsetningen fra å være et «trygt område» var nå blitt til et «utrygt område».
Tunnelsyn!
Mange har sikkert hørt om begrepet «tunnelsyn» vil jeg tro. Folk som i krisesituasjoner kun fokuserer på de riktige tingene f eks når det er brann, eller i en flystyrt der det er overlevende, og fortsatt mulighet for å overleve. De blokkerer ut all annen urelevant informasjon for å kunne overleve samt berge sine medpassasjerer. Jeg hadde også et slikt tunnelsyn disse dagene, men med negativt fortegn. For å gå på do fra vårt faste bord måtte nemlig gjester på 20 bord reise seg fra kortenden på bordet for å slippe moskusen fram. Normalvektige smøg seg fram som den største selvfølgelighet. Det hele foregikk som en dominoeffekt. Jeg fokuserte kun på et punkt i gulvet, og flyttet blikket framover ettersom jeg gikk. Jeg blokkerte alle stirrende blikk og fokuserte på oppgaven med å komme meg på do. Alle skal vite at dette ikke var noe hyggelig. Seieren var likevel at jeg var ute blant folk til tross for mitt «handicap». Uansett satt føleslsen i meg at ALLE stirret på meg. Stirringen steg etterhvert som dominoeffekten økte. Etter dorunden gjentok det samme seg da jeg måtte tilbake til plassen min. I meget dårlig form var jeg meget andpusten og svett når jeg var på veg opp trappa tilbake. Jeg var gangbar i ca 1 minutt av gangen. Det var akkurat den tida det tok å gå det til eller fra toalettet det. Jeg følte nærmest at hestene på oppløpet stoppet opp og tittet på hva i all verden det var som forgikk i restauranten. Det var den følelsen jeg hadde. Etter x antall jaegermeister, øl og konjakk «danset» jeg derimot til og fra toalettet, alkohol gjorde moskusen husvarm…
Hestene i sjokk i løpsbanen.
Jeg er helt sikker på at overvektige i fase 3 kjenner seg igjen i lignende situasjoner. Jeg vil for ALLTID være takknemlig til mine venner for at de tok godt vare på meg på disse dagene. De leverte selvfølgelig alle bonger i spillelukene. Skulle tatt seg ut at jeg skulle gjøre det samme «dominoøvelsen» 10-12 ekstra ganger for å lever spill…
Corleone
We’re a group of volunteers and opening a new
scheme in our community. Your web site provided us with valuable
information to work on. You’ve done a formidable job and our entire community will be thankful to you.
Hei! Prøver på nytt. Mesteparten (resten) av teksten har falt bort… Jeg «snublet» over intervjuet ditt (linken) på Facebook, og ble nysgjerrig på bloggen din. Så her er jeg 🙂 Du skriver utrolig bra, ærlig og inspirerende. Med både humor og alvor. Ønsker deg masse lykke til videre (er bombesikker på at du greier å nå målene dine), og jeg kommer helt sikkert til å stikke nesa innom her flere ganger 🙂 Klem. Mvh. Cecilie Røtting (Sjursen)
Hei, Rune (eller Glørstad som jeg med flere kalte deg i våre yngre dager
Nok en utrolig lærerik lesning, formidlet med glimt i øyet. 😉
Takk Cecilie! Glimt i øyet må det være, masse humor i treningsarbeidet likeså. Jeg har vel min spesielle måte å formidle dette på, men det er viktig for at jeg skal oppnå de mål vi har satt oss.
Håper også dette hjelper andre som er overvektige, eller inspirerer noen til å støtte noen som er overvektige. Om det kan hjelpe noen med andre problemer er det gull det også!
Mvh Rune
Stå På Run
Jeg husker deg godt fra oppveksten min, Rune
Resten av teksten jeg skreiv ramla visst ut, men her er den:
Jeg husker deg godt fra oppveksten min, Rune
Artig at folk husker meg Elisabeth, hvem du enn er 🙂
Takk for at du tok deg tid til å kommentere, det betyr mye 🙂
Rune, jeg heier på deg!
Janke
Takk Janke 🙂