Overvektens 3 faser

Jeg ønsker å reflektere litt rundt hvordan fokuset for den overvektige, og rundt de overvektige forandrer seg etterhvert som man går inn de forskjellige fasene som overvektig. Jeg har holdt mange foredrag om hvordan psyken til en overvektig forandrer seg når man blir overvektig og er derfor genuint opptatt av temaet.

Som foredragsholder om overvekt og problemer rundt dette, så oppdaget jeg fort at det var JEG som var eksperten og ikke det profesjonelle miljøet som var tilhørere. Med de profesjonelle mener jeg leger, fysioterapauter, psykologer, legesekretærer og ellers folk som jobbet rundt temaet overvekt i helsevesenet. Det er ingen 100% fasit, men jeg «intervjuet» andre overvektige som var i «fase 3» for 12 år siden, og det viste seg at det var temmelig likt om en var ung, gammel, mann eller dame. Jeg ble faktisk overrasket hvor likt vi tenkte som overvektige i fase 3.

Som en bamse på +225 kg og midjemål på over 176 cm, 181 cm høy, (Januar 2008) så vil jeg i ettertid påstå at jeg var på veg inn i «fase 4» som overvektig.

La meg forklare de 3 fasene slik jeg har valgt å kalle de. Tallene er referert til meg, min kroppsbygning og høyde. Er man høyere, kraftigere osv, så vil grensene for overgangen mellom fasene bli større, og er man kortere, spinklere så vil det være korter avstand mellom fasene. Jeg vil bemerke at det er en glidende overgang og grensene for fasene er ikke referert til akkurat et tall. Mann kan på en måte tilhøre 2 faser på en gang hvis dere skjønner hva jeg mener.

Fase 1: Ca 15 og 30 kg for tung. «Alle» kommenterer vekta di og kaller deg for matmons, pølsespisern eller lignende. «Kjekkasene» i miljøet rundt deg får aldri nok av å kommentere. Er man 10 kg for tung klarer man «skjule overlasten» med klærne, men ved 15-20 kg klarer man ikke det lenger. Det begynner nå å bli merkbart at det er tyngre å gå motbakker osv.

Fase 2: Ca 30-60 kg for tung. Da har alle «kjekkasene» og de som ikke kjenner deg så godt har sluttet å kommentere. Det er nå dine nærmeste venner og famile som ytrer sin bekymring. De er redde for hjerte/kar sykdommer og helsa generellt. Jo lengre inn i fase 2 man kommer, jo mindre får man høre fra «perifere» venner. Det begynner nå å bli verre å få på seg sokker/sko osv, og motbakkene begynner å bli pyton.

Fase 3: 60 kg for tung og oppover. Det er nå INGEN som tar opp ditt vektproblem med deg. Dels fordi dine nærmeste venner og familie er redde for å såre deg, og dels fordi man selv ikke tillater andre å bry seg. Er man rimelig oppegående så vet man selv at dette er helseskadelig, men man er fanget i sin egen livsstil. Problemer med knær, rygg osv blir mer framtredende og man er i stor fare for andre livsstilssykdommer. Jeg har hatt/har mange slike livsstilsykdommer, men de blir altså mindre og mindre framtredende ettersom formen blir bedre.

La meg nevne: Artose (slitasje knær), rygg, søvnapne, diabetes 2 eller «livsstilsdiabetes» som jeg kaller det, astma, «restless legs» (urolige føtter pga sukkerinntak), søvnproblemer, gnagsår på albuene (for å komme ut av senga), gnagsår på alle tenkelige plasser, og den verste for meg, impotens (seint i fase 3). Alt dette kommer i tillegg til den psykiske belastningen. Psykisk helse og fysisk helse hører sammen. Det har jeg fått føle på kroppen.

Den motbakken jeg nevnte i fase 1 og 2 er HELT UAKTUELL å prøve på i det hele tatt

Høsten 2010 var jeg i god form i forhold til vekta mi, eller kilo for kilo som jeg liker å kalle det. Jeg var iferd med å forlate fase 3 og gå over i fase 2. En god test på om man er i fase 2 eller 3 er å gå forbi «luftegården» til en barnehage. Er man i fase 3 kommer ungene løpende til gjerdet og peker på deg, men legger de ikke merke til deg er man nok i fase 2. Barn er ærlige og jeg har lært meg til å leve med deres ærlige tilbakemeldinger. Faktisk ganske morsomt iblant. Jeg og Hitman var på veg ned Geitfjellet for noen uker siden så stoppet det en liten gutt på 3-4 år å pekte på meg og sa til faren:

«Se den store magen»!

Både jeg og Hitman lo godt av den.

Det jeg IKKE aksepterer er utidig oppførsel og kommentarer fra fulle folk. Jeg ønsker heller ingen sympati fra venner som tar opp mine problemer med meg når jeg er på fæst. Jeg har samme fokus som alle andre når jeg er på fæst, nemlig å få «summentone» i hodet, og ha det gøy. Å snakke bare om sine problemer når man er ute for å ha det moro er meningsløst mener jeg. Jeg gidder ikke å høre på andre folks problemer på fæst, og ihvertfall ikke andres bekymringer for mine problemer.

Jeg ønsker heller ikke nå ha sympati for mine problemer og utfordringer i hverdagen. Jeg orker ikke å høre andres bekymringer for mitt hjerte osv pga all treningen, DET ER GALT FOKUS! Jeg klarer ALDRI å nå mine mål med fokus på dette.

Jeg er i de beste hender ved hjelp av Hitman. Jeg deler kun mine motganger og problemer i forhold til dette prosjektet med han og mine absolutt beste venner. Det betyr også at min mor som jeg setter over alt, ikke får dele mine innerste tanker. Hadde jeg gjort det ville jeg fått enda en bekymring å tenke på. Er det noen der ute som har hatt en bekymret mor rundt seg????? Det passer ikke for en voksen mann på 42 år og kaller seg for Corleone ihvertfall.

27 juli 2007. For å sette i perspektiv så er min gode venn fra Horten 4 cm høyere enn meg stående, men slik ble det ikke sittende!

Corleone