Passion

Hvordan er det å opprettholde et treningsregime og kostholdregime, etter såpass mange år? Første tanke som slo meg var ordet «passion», eller lidenskap som er det norske ordet for det er. Før eller siden, eller en gang underveis, begynte jeg å like det jeg gjorde, og etter hvert begynte jeg å elske det. Det handler selvsagt om mestringsfølelse det skal i hvert fall være sikkert.

Jeg får slike spørsmål ofte og det er vanskelig for meg å helt sette fingeren på det, altså når det skjedde. Det var ikke slik at plutselig våknet jeg en dag så elsket jeg å gå lange turer i all slags vær, eller ha en trener som iblant pisket meg rundt. Enkelte ganger så må jeg grave dypt i kjelleren for å finne motivasjonen for å gjennomføre den planlagte treningsøkta. I snitt er hver tiende økt helt pyton, men i den andre enden finner vi også den helt fantastiske økta som også i snitt er hver tiende eller der omkring. Ellers så finnes de på alle nivå på skalaen. Jo bedre form man er, jo høyere er sjansen for å oppnå godfølelsen under selve økta.

Det positive er at selvfølelsen er temmelig lik rett etter ei økt uansett hvilken form man er i.

Den følelsen er en av nøklene for å holde ut i et langt løp. Bare for å ha sagt det, følelsen er fantastisk rett etter ei økt er gjennomført.

 

Paraceten

Tenk å gå rundt med dundrende hodepine i flere år, og ingen hadde fortalt deg at om du tok en paracet så ville det gå over innen en halvtime? Ikke bare det, paraceten ville få deg til å føle deg fantastisk. Du ville følt deg forrådt ikke sant?

Å være skikkelig overvektig, eller ekstremt overvektig kan godt sammenlignes med hodepine, men hodepine i alt annet enn hodet hvis dere skjønner hva jeg mener? Hodet har nemlig orkesterplass til å bivåne sin egen kropps forfall. Det er en annen form for hodepine.

Kroppens fysiske forfall vil etter hvert påvirke hodets psykiske tilstand. Det er uunngåelig.

Løsningen finnes gjennom en «paracet» som for de aller fleste vil oppleves som en ekstremt dårlig deal. Sunt kosthold og fysisk aktivitet over lang tid. For de som også leser pakningsvedlegget med små skrift står det faktisk resten av livet. Med små skrift står det at man kan kose seg en gang iblant og man trenger heller ikke trene hver eneste dag. 3-4 ganger i uka er bra nok.

De aller fleste av oss gidder ikke å lese det med små skrift. Det er en avtale som føles så grusom at de velger å ikke inngå den bare ved å lese overskrifta. Det er lettere å gi opp, det er lettere å bare være tjukk eller i dårlig form, eller ofte begge deler. Jeg valgte den løsningen til valget til slutt stod mellom livet og døden.

Gjennom gradvis tilpasninger hadde jeg vendt meg til de ulempene det å være overvektig innebærer.

Det står heller ikke noe i pakningsvedlegget om når den fantastiske følelsen vil komme. Herregud for en dårlig avtale. En gang iblant er vi likevel villige til å hente paracet eska og lese litt på pakningsvedlegget igjen. Det er som regel etter nyttår, etter påske og sommerferien. Det er oppleste og vedtatte tidsrom der alle skal lese pakningsvedlegg.

Andre perioder kommer helt uforberedt og innhenter deg som ei slegge mot en lettvegg. Det er når dressjakka eller dressbuksa ikke passer før bursdagsselskapet, når man ser bilder fra ferien og ser man er større enn man trodde, når man har fått beskjed av legen at man har høyt blodtrykk, når man ikke får ned spisebrettet på flyet, når man trenger ekstra setebelte på fly, når man må bestille to flyseter, eller ikke kan fly fordi man er for stor til å gå inn på flytoalettet.

Hva mener jeg med gradvise tilpasninger? Knyte sko er noe vi gjør hver dag og der tilpasser vi. Knyte oppe på et trappetrinn når det begynner å bli vanskelig, så bruke sko skje med ferdig knyttede sko osv osv. Jeg tilpasset meg også fint det med impotens selv om det var noe av det mest grusomme jeg har opplevd. Det var ikke slik at jeg plutselig våknet så var «den» helt slapp. Det skjedde gradvis på akkurat samme måte som med resten av overvekta mi.

 

Les pakningsvedlegget nøye!

Det var altså avtalen jeg inngikk når jeg startet opp med min trener Ronny Fevåg. For det første ga han meg pakningsvedlegget på norsk. Det betyr at det var lett og forstå for meg. Ingen innfløkte språktydninger hverken på «gresk, russisk eller islandsk» som mange treningsregimer og dietter vil oppleves som. Språk som jeg har vanskelig for å forstå.

Han åpnet eska sammen med meg første gang når vi gikk tur i mjukt terreng og ikke for langt. Det var viktig å ikke ta for mye på en gang i begynnelsen sa han til meg. Mens vi gikk tur der ute i terrenget leste han opp bare overskriftene i pakningsvedlegget til meg. Jeg trengte ikke å vite mer i begynnelsen sa han. Jeg bet meg likevel merke i en ting. Han leste opp det med små skrift flere ganger.

Resten av ditt liv, kose seg en gang iblant, men ikke for ofte, vi har god tid, du vil lære underveis, hold ut så vil du få det bedre, etter hvert vil du like det du gjør på grunn av mestringsfølelsen du vil få.

Litt av en avtale ikke sant? Det fantes ingen «quick fix» eller paracet i ordets rette forstand. Han kunne heller ikke fortelle meg når «hodepinen» ville gå over noe annet enn «en eller annen gang og etter hvert». Alt ettersom jeg ville oppleve mestringsfølelse var det eneste han kunne love meg.

Hvis dette hadde vært dealen med vanlig hodepine og paracet ville ingen ta det. Det vet jeg med sikkerhet. Det er derfor mange gir opp et livsstilsprosjekt nærmest før det har begynt.

For litt siden skrev jeg denne teksten til ei amerikansk venninne som er bekymret for sin bror. Han er på min alder og veier over 200 kilo. Hun fatter ikke hvorfor han ikke tar tak. Alle hans nærmeste er bekymret. Hun forstår selvsagt at det vil være tungt og vanskelig. Hun er toppidrettsutøver og jeg skrev en kort tekst til henne som ga henne en viss forståelse for hva han eventuelt måtte igjennom:

«Dette er ikke lett for han. I hans alder og vekt vil det ta veldig lang tid og hardt arbeid for å virkelig føle forskjellen.

Det er ingen lys i tunnelen på svært lenge. Derfor er det lettere å gi opp før man ønsker å starte.

Det er som å bli virkelig god i sport uansett gren. Det vil ta minst 10.000 timer med hardt arbeid og øvelse for å bli ordentlig god selv om det er det artigste man gjør.

Å forandre livet sitt slik for han vil være det verste han har gjort, det hardeste han har gjort, og det vil også ta 10.000 timer.

Men kan han holde ut vil det være det mest fantastiske han har opplevd i sitt liv, oppdage mange ting han hadde glemt, han vil få et godt liv, og sannsynligvis i mange år til.»

 

Når virker paraceten?

Når man tar paracet er det vanskelig å helt sette fingeren på når hodepinen går over. Den blir gradvis borte, og man finner ikke et øyeblikk den bare plutselig forsvant. Alt skjer gradvis og somregel i løpet av en halvtime. Egentlig er det samme regler når det gjelder livsstilsprosjekt, men vi snakker gjerne om lang tid før man merker stor mestringsfølelse eller stor framgang. Det er vanskelig å sette fingeren på det selv om framgangen er tydelig og målbar hvis man måler det. Underveis er det mye vondt, stiv og støl, sult, cravings, frustrasjon, indre og ytre motstand.

I starten bør man klamre seg fast til den deilige følelsen som er like etter ei økt. På mange måter vil den følelsen føles konstant. Jeg snakker om selvfølelsen man har etter å ha gjort noe som man vet er sunt og positivt. Derfor snakker man om at vi aldri angrer på ei økt som er gjennomført, bare på de vi ikke gjorde.

Framgangen ved å trene hvis man er helt utrent vil ikke merkes før etter langt tid, hvorfor er det slik?

Dette er ei stor felle for dem som har tenkt å holde ut i et langt løp. Alle treninger, gåturer og styrketreninger føles som et blodslit og det er et regime som er så deprimerende å tenke på at man gir opp etter kort tid. Er man derimot villige til å legge merke til detaljene og omfavne dem, så er framgangen merkbar.

Første tips er å holde igjen på de første treningene. Løft halvparten av det du føler du klarer på første økt hvis du er i gang med styrketrening. Så øker man gradvis slik at kroppen venner seg til den økende belastningen. Man blir stiv og støl i kun 1-2 dager istedenfor 8-10 dager, og ikke minst smertene er levelige. Er man utrent blir man stiv og støl av kun «halvparten» fordi det er uvant. Øk mellom 5 og 10% i uka så får du en snill inngang til din nye livsstil. Teoretisk vil det da altså ta mellom 5 og 10 uker til du er der du trodde du var før du begynte. I det lange løpet spiller disse ukene ingen rolle for hvor sterk eller god form du kan bli i enden, men det betyr alt for den langsiktige motivasjonen og stayerevnen som er en av nøklene for å holde ut.

Ikke prøv å imponer noen andre enn deg selv ved at du faktisk er på trening.

Samme regler ute i skogen eller på gåturer. Å gå er fantastisk trening bare for å ha sagt det. Det gjelder bare å bli andpusten noen ganger i løpet av turen når man starter opp. Det holder i massevis. Ta pause på en stubbe, benk eller strømboks om du føler for det, men gå igjen umiddelbart du er klar. Ofte er en pause på 15 sekunder alt du trenger, noen ganger 1-2 minutter. Framgangen måles ved kortere og færre pauser, og kanskje tilslutt ingen pauser på løypa du en gang startet på.

Grunnen til at treningene i begynnelsen føles som et blodslit er at man starter for hardt. Grunnen til at treningene fortsatt føles ut som et blodslit etter ei stund er fordi vi ikke klarer å omfavne framgangen vi faktisk har hatt.

Løypa man brukte 1 ½ time på første gang føles jo like hard ut etter 1 måned. Like andpusten og like jævlig som første gang man prøvde. I farten glemmer man at nå går man den på 1 time 5 minutter, etter 2 måneder på 55 minutter osv osv.

Nei, man må ikke gå 1 ½ times tur. Min første tur etter 2 måneders omlegging i 2008 var på 230 meter inkludert 5 pauser underveis på 15-20 sekunder. Turen tok 8 minutter totalt.

Finn ditt utgangspunkt og bygg derfra.

I dag er det derimot naturlig for meg å gå tur i både 1-2-3 og 4 timer fordi jeg elsker det jeg gjør.

Samme regler ved styrketrening. Nesten like stiv og støl etter en måned. Man glemmer at man nå løfter 70 kilo i benken og ikke 40 kilo som når man startet. Det er derfor mitt råd er å starte på 20 kilo hvis ditt utgangspunkt ligger der, altså start på halvparten. 5-10 uker er ingenting av resten av ditt liv, men betyr alt for å knekke koden og holde ut i det man sannsynligvis har mislyktes med så mange ganger før.

 

Tilbake til passion!

Hva fikk Elvis Presley til å synge sammen med sine venner etter hver konsert? Det skjedde over alt de befant seg, og nesten alltid. Trengte han det egentlig? Det var jo ingen tvil om at han var flink til å synge, at han hadde kontroll på akkurat den biten. De lykkeligste øyeblikkene til Elvis var når han sang med vennene sine. Han elsket det, han hadde «passion» for nettopp sang og musikk. Derfor gjorde han det.

Hva får fotografen til å ligge i baksetet i sin lille bil i Lofoten i 11 dager for å ta «det perfekte bilde»? Han tok hundrevis og kanskje tusenvis av bilder 10 dagene før. Mange av dem egentlig superbra. Han ventet på det magiske øyeblikket der alt stemmer. Lys, skyer, bølgesprut, ja alt må stemme for det magiske øyeblikket.

Det handler om passion, ingenting annet. Det handler om at han elsker det han gjør, og all gleden han oppnår i ettertid fordi han var villig til å holde ut. Det handler om stayerevne, ja akkurat på samme måte som i et livsstilsprosjekt. Det finnes mange magiske øyeblikk man får oppleve ved å ha stayerevne.

Samme regler med danseinstruktøren som lager timer til de som skal være med på gruppetime noen dager senere. De danser fletta av hvem som helst, men likevel øver de, de øver med glede fordi de elsker det de gjør. Iblant legger de ut videoer mens de er alene i aerobic salen under øving. Med sitt feteste smil viser de hele sin passion.

Instruktør Julie Maaø fra 3T-Rosten er ofte å finne i treningssalene hvor hun finpusser teknikk og koreografi. She is loving it!

Kom bli med meg så skal jeg «smitte deg» med samme energi.

Med mestringsfølelse vil du digge det på samme måte som meg sier hele smilet. Du må bare tørre først, så holde ut ei stund til du er ordentlig smitta. Smitten er helt overført når du oppnår mestringsfølelsen.

Det var det som skjedde hos meg en eller annen gang på veien til der jeg er nå. Akkurat på samme måte som paraceten skal lindre hodepine klarer jeg ikke helt å vite når hodepinen forsvant.

Det skjedde gradvis underveis. Jeg minnes hver dag de tunge stundene ved å være ekstremt overvektig og svært dårlig form. Selv om jeg husker alt så var det «liksom ikke meg» på en måte. Jeg minnes det hver gang jeg knyter sko som jeg i dag gjør med glede.

Jeg glemmer aldri den dagen for ca 4 år siden da jeg mista toppa på drikkeflaska i gulvet mens jeg kjørte bil etter en skogstur. Jeg tittet ned på toppa nede ved pedalene.

«Tør jeg prøve tenkte jeg»? Jo, jeg tør.

Jeg bøyde meg ned og bare plukket den opp. What, jeg klart det og rimelig enkelt. Sannsynligvis hadde jeg klart dette ei god stund allerede, men jeg hadde ikke tenkt over det fordi å miste toppa i gulvet er ikke noe man gjør svært ofte, og heller var det ikke en del av treningsregimet. Dette er en del av «paraceteffekten» som gir deg store gleder som du ikke tenker over før man endrer livsstil. Ett av de magiske øyeblikkene jeg fikk oppleve fordi jeg hadde stayerevne. Bare ett år før ville det bety å stoppe bilen, gå ut av bilen, bøye seg inn i bilen og plukke opp toppa. En opplevelse som ikke får deg til å sprudle entusiastisk på egne vegne. Det finnes mange slike småting hver eneste dag. Det er med på å hjelpe meg å ha fokus. Jeg omfavner disse tingene med større glede enn de aller fleste. Det som i utgangspunktet er noe negativt har jeg bestemt meg for er positivt. Bare for å ha sagt det. Jeg mister ikke toppa eller mobilen i gulvet med vilje av den grunn, men det gir meg stor glede å gjennomføre slike ting uten problem.

 

Karisma og passion!

Det er ingen tvil om at jeg koblet opp samarbeid med min trener fordi han hadde «passion» for den kunnskapen jeg trengte. Min påstand og folk som kjenner Ronny er at han kan bli «verdensmester» i alt han interesserer seg for. Ja, så dedikert er han i forhold til sine interesser. Han sender stadig nye linjer til meg fra «pakningsvedlegget». Det er kunnskap jeg trenger for å være motivert og for å ha kontroll. Ting som vil lette hverdagen min. Siste populære kapittel handler om søvn og søvnrytme. Det er der jeg har mest å hente akkurat nå. Pakningsvedlegget går begge veier, men fra forskjellig eske.

I bunnen ligger det et vennskap som handler om at vi ønsker det beste for hverandre.

Bland passion og karisma, hva får man da? For meg får man Elvis Presley. Det er forskjellig hvilken karisma vi tiltrekkes av. Slik er vi mennesker. Er man interessert i politikk er det ofte karismaen til den/de som fronter budskapet man tiltrekkes av og til slutt stemmer på. Den mest overlegne vinner av noen amerikanske valg av president var Ronald Reagan. Uten å mene noe om hans politikk så var hans Hollywood-skole og sjarm uslåelig når han drev valgkamp på 80-tallet. Fortsatt uten å mene noe om politikk så mener jeg Jens Stoltenberg hadde mer karisma når han ledet arbeiderpartiet enn Jonas Gar Støre har i dag. Det handler å få temaet til å dra i samme retning. Kanskje fylte teamet til Stoltenberg ut hverandre på en bedre måte, hva vet vel jeg?

Bare du selv vet hvilken karisma du tiltrekkes av når du skal føre din egen helsepolitikk. Den dagen du deg selv har nok karisma til å drive deg selv ut på trening og samtidig elske det du gjør så har paraceten endelig startet å virke. Du må tiltrekkes av din egen karisma, lære å like deg selv såpass godt at du ønsker å gjøre det igjen og igjen.

Dessverre kjente jeg aldri Elvis selv om jeg ofte hører hans musikk for å bli glad og motivert. Men rundt meg fantes det derimot folk som har lignende egenskaper. Folk som har karisma og som har passion for akkurat det jeg trenger for å nå mine mål.

To personer jeg kjenner frontet det samme for at jeg skulle nå mine mål. Dedikasjon og attityde på trening, gjøre jobben med et smil samtidig som det vistes at jeg mente det. Ta vare på de rundt meg og aldri glemme de som har støttet meg. De snakket om det samme selv om de hadde helt forskjellig utgangspunkt.

Gøran Sørloth er en av dem. Hvem husker vel ikke hans råskap på fotballbanen, alle snakker om hans smil, tilstedeværelse og smittende effekt i dag.

Den andre er Roy Rolstad. De snakket direkte til meg begge to. De ga ikke sine råd til meg via bakveier. De snakket til meg på en måte jeg trodde på, og ikke minst en måte jeg visste de mente var til det beste for meg direkte fra sitt hjerte.

Den siste som må nevnes er Karl Erik Overn. Alle tre med bred erfaring innen idrett og god helse, alle med et fantastisk smil, alle med passion, og alle med et varmt hjerte som ønsket meg det beste.

Disse er en del av de som har hjulpet meg og som jeg ikke har lyst til å skuffe ved å ramle utpå igjen.

De er en del av kontrollmekanismene jeg har for å holde meg selv i gang simpelthen fordi de er den de er.

Jeg snakker jevnlig med dem, ikke ofte, men jevnlig. Spør dem om råd, råd jeg vet kommer fra deres hjerte, og ikke minst jeg ønsker å føle på deres karisma og passion.

Selvsagt betyr min familie, nære venner og alle de som alltid har betydd mye for meg svært mye. De tilhører privatlivet mitt og det ønsker jeg å verne om mest mulig.

Til slutt må jeg berømme alle mine følgere som kommenterer, heier og «liker» mine innlegg og oppdateringer. Dere har betydd utrolig mye. Jeg har ikke lyst til å skuffe dere heller!

 

Vær et TANKSKIP istedenfor en SPEEDBÅT

Mange raser ut av startblokkene i sine prosjekt som en speedbåt bare for å se at den går tom for bensin. Det er liten plass til proviant og det som er nødvendig i en lang reise fram mot målet. Vær heller et tankskip som kan fylles med alt du trenger, og som ikke synker når du kommer ut for en storm. Tankskipet har kanskje lavere fart, men det kommer fram.

Sist og ikke minst:

Ingen blir god alein