Rydd opp på pulten din!

Jeg hadde et brutalt møte med meg selv i november 2007. Mitt gamle liv og livsførsel hadde innhentet meg, og slo meg midt i trynet som et sleggeslag. Kroppen var full av livsstilssykdommer, jeg hadde problemer med å få til helt elementære ting som hygiene, og «kølla» virket heller ikke. Likevel tok jeg ikke grep før det nesten var for seint. Det var en pustestans (søvnapne) som førte til at jeg hadde dette første møtet med meg selv sittende på sengekanten. Jeg turte ikke legge meg å sove igjen i frykt av å ikke våkne igjen. Denne pustestansen var et vendepunkt i livet mitt både på godt og vondt.

Jula 2007. Livreddende tiltak hadde blitt satt i gang. Den beinharde jobben ventet like om hjørnet. Jeg hadde blitt vesentlig større bare siden sommeren.

Det var fryktelig vondt å se seg i speilet og erkjenne at nå hadde det gått for langt. Vi mennesker har en fantastisk evne til å la det skure å gå helt til «slegga» kommer. Det kan være rus, økonomi, jobbsituasjon, kjærlighet, ja, alt i livet. For meg gjaldt det helsa mi og det er det viktigste man har. Psykisk helse henger sammen med fysisk helse. Jeg tenker på helsa som et A-4 ark. Den ene siden er psykisk helse og den andre fysisk helse. Prøv å krølle arket på den ene siden og se hva som skjer på den andre siden…

På mange måter likte jeg noen sider av livet jeg hadde. Jeg hadde det masse gøy, mange gode venner. Uten at det var noen særlig form for luksus levde jeg etter mottoet:

«Det er bedre å dampe enn å støve»

I over en måned mot slutten av 2007 kartla og planla jeg mitt «nye» liv. Først måtte tallene på bordet. Hvorfor stopper jeg å puste? Hvorfor har jeg diabetes? Hvorfor har jeg sår i skrittet og på albuene? Hvorfor er knærne og hofta mi vond? Hvorfor virker ikke kølla mi? Hvorfor har jeg astma? Hvorfor har jeg meldt meg ut av sosiale sammenhenger når jeg normalt er veldig utadvendt? Den fysiske helsa hadde etter hvert krølla til begge sider av A-4 arket. Ja, til og med for den beinharde moskusen. La meg si det slik at jeg hadde levd et overforbruk med helsa mi i lang, lang tid, egentlig på overtid.

Juli 2007. Det ble dampet ja. 70-80 sigaretter i døgnet på fest. 20 pils og 1 liter konjakk var «normalt» når festen først var i gang.

Så lenge det er luft i lungene er det ALLTID håp. Mekanismene er ganske like på mange områder. Jobber man for mye kan du bli utbrent. Drikker man for mye blir man en belastning for seg selv og de rundt seg. Har man ikke tid til kjæresten eller familien settes forholdene på prøve. Bruker man for mye penger så må det endringer til for løse flokene som oppstår. Man må tenke kortsiktig samtidig som man har et langsiktig perspektiv på de fleste utfordringer i livet.

Det var de «store tallene» som måtte på bordet først. Jeg måtte gjøre «livreddende» grep for å overleve. Kall det gjerne «kunstig åndedrett». Jeg måtte skjære drastisk ned på det som ville berge livet mitt på kort sikt. Ingen røyk eller alkohol ut året var første livreddende grep. Røyk, astma og søvnapne er en dårlig kombinasjon. Astma forverres av sigaretter det viste jeg uten å Google. Alkohol hemmer også respirasjon når jeg skulle sove. Jeg var ingen alkoholiker, men likevel var dette ett av strakstiltakene. Resten av året skulle jeg bruke til å se over de mindre tallene, sette de i system, bevare det som var nødvendig for så å overleve på lengre sikt. Jeg måtte tenke kortsiktig og langsiktig på samme tid. Uten å tenke langsiktig ville jeg heller ikke få et godt liv lengre framme. Jeg visste det ville bli beinhardt og det ville ta tid, lang tid. Jeg kunne ikke drive «brannslukking eller livreddende» grep flere ganger. Treffer slegga tinningen er det over. Heldigvis traff slegga bare kjaken ved første forsøk. Jeg måtte se den brutale sannheten i øynene.

Rydde pulten igjen 

Jeg har igjen ryddet pulten min. Det har vært nødvendig for å få et bedre liv på sikt. Jeg fikk infeksjon etter første hudoperasjon hvor jeg fjernet 6.2 kilo fra magen. 3 måneder etter infeksjon er jeg snart frisk selv om jeg aldri har betraktet meg som syk mens det har stått på. Det har gitt meg en omvei for å nå mine endelige mål. Strakstiltak etter infeksjon var å lære seg å stelle såret, så holde seg i bevegelse, dog uten å overdrive. Såret vil gro kjappere da fortalte kirurgen meg. Under «brannslokningsperioden» med infeksjon har det sneket seg på noen kilo for mye for å være kvalifisert for ny operasjon. Noen kilo kom på etter hovedmålet ble oppnådd i fjor vår, mens noen flere kom på etter operasjon og infeksjon. Noen kilo pga væskeansamling i kroppen (etter operasjon/infeksjon), men hovedsakelig ekstra fett. Jeg setter alt i perspektiv og vet helsa mi er bedre enn da jeg var 20 år. Til tross for slitasje i knær og hofte vil jeg påstå det. Uansett hvordan jeg tenker er jeg ikke kvalifisert for ny operasjon akkurat nå. Det var derfor på tide å rydde pulten sin for å oppnå nye mål.

Jeg bruker null energi på hvorfor ditt og datt, jeg ser kun framover for å nå nye mål. For å klare dette må jeg rydde opp i hodet, konfrontere meg selv med ting som forstyrrer fokuset mitt, og gjøre de riktige valgene. Jeg har hatt 5 ukers bloggepause og det har vært et bevist valg for å koble hodet på riktig plass. Jeg har brukt tiden godt for å være best mulig forberedt. For å være i stand til løse utfordringene må man være tøff nok til å se på tallene igjen for så legge en plan. Først strakstiltak, så setter jeg det i et langsiktig perspektiv.

Ingen pizza, burger, godteri, brus eller alkohol på 4 måneder. Pizza spiste jeg 2 ganger på Rhodos i juni i fjor, hamburger (med brød) og godteri er det 2 1/2 år siden jeg spiste så jeg føler ikke det er noe offer. Alkohol var siste gang 13. januar. Det er nødvendige grep for å kunne nå målene. Jeg har regnet på det og estimerer 3-4 kilo ekstra ned bare ved å holde meg unna alkohol i denne perioden. Da snakker jeg om alkohol ca hver 4. uke kontra ingen alkohol fram til mai. Jeg har tatt høyde for mindre treningslyst og noe mer mat «dagen derpå» inn i regnestykket. Alle tallene er estimert ut ifra hvordan mitt liv er.

19. januar var det opp på vekta og møte regnskapet rak i ryggen.

122.7 kilo betyr at jeg ønsker å gå ned 15 kilo. Det store målet er altså 107.7 kilo når jeg veier inn i midten av mai. Første veiiedag er 20. februar og da er målet 117.7 kilo. Det er aldri farlig å si sine mål så lenge det er rasjonelt.

Godfot-tur med Gøran Sørloth.

10. februar 2017.

Januar 2015 gikk jeg trugetur med Gøran Sørloth . For å nå nye mål er det ALLTID godt å møte inspirerende mennesker. Gøran er flasket opp med Nils Arne Eggens God-fot teori på 80-90 tallet. Ikke bare det, han har videreutviklet den. Jeg mener han er den beste på området.

Gøran har alltid budskap til de rundt seg. Vær målretta, men det er viktig at vi har det artig. Uten at det er artig så varer det i hvert fall ikke lenge sier Gøran.

Fredag 10. februar 2017 var det klar for ny tur og selvsagt var Fleksnes med. Vi skal ta med oss Gørans kunnskap, glede og entusiasme videre i vårt felles prosjekt samt i våre egne mål og ambisjoner. Jeg elsker å ha med folk som gir oss positiv energi. De som er opptatt av vær og vind, forkjølelse, influensa osv er automatisk diskvalifisert fra å være med på tur med oss. Det folk er opptatt av i hverdagen tar de også med seg på tur. Misforstå meg rett som Nils Arne Eggen sier, vi tar også opp tunge ting på våre turer, men det skal ikke være hovedfokus.

Det er der spesielt Gøran er den store ener. Vi er svært heldige som får ta del av hans energi og kunnskap. Ved siden av kampsportekspert Roy Rolstad er Gøran den jeg har lært mest av når det gjelder attityde under trening. På trugeturen for for over 2 år siden testet jeg dette på Gøran. Jeg utfordret han til å gå med vektvest på 30 kilo i djup snø, en tur på over 2 timer. Ikke et ord nevnte han vesten under turen. Han pratet om samhandling, gjøre hverandre gode, jobben skal gjøres rak i ryggen og med vinnervilje. Da kommer man lengst var Gørans budskap. Det gnistret så mye entusiasme av han at jeg helt glemte at han gikk med vesten. Det husket jeg først når han tok av seg jakka.

Jeg har tenkt på dette utallige ganger på mine egne turer. Vist f..en er det tungt, mange ganger har det vært vondt, men selvmedlidenhet bringer meg ikke oppe på bakketoppen jeg har planlagt å bestige. Jeg skal til toppen, og jeg skal smile der oppe, akkurat slik som Gøran. Slik som Gøran da han scoret mål på fotballbanen. Min «bane» er ute i skogen, eller inne på gymmen. Man må akseptere litt vær og vind, noen dårlige dager for å få framgang. Skal man score i cupfinalen eller mot Nederland ligger det mange tunge dager bak, mye hardt arbeid. Fokuserer man på humør og entusiasme øker dine sjanser til å lykkes. Hvert menneske kjemper sin egen «cupfinale».

Mange husker sikkert Gørans mål i cupfinalen for Rosenborg, eller mot Nederland som kvalifiserte Norge til VM. Det er resultatet av hardt arbeid over tid, og svært få vet hva som ligger bak. Vi husker bare knyttneven og gleden han viste når han scoret, ja, og selve målene da selvsagt.

Gøran snakker aldri om slike ting på turene. Han er opptatt av glede under selve turen (veien til målet), gleden over minnene vi skaper på slike turer, og helsa som skapes på slike turer. Han snakker om å gjøre hverandre gode. Han vet veldig godt at hans resultater på fotballbanen ikke kunne ha vært skapt uten de rundt seg. Det presiserer han gang på gang. Likevel må man selv sørge for sin egen framdrift, eller være «nøye» for å få framgang slik han presiserer i videoen.

Tenk å få ta del i denne fantastiske energien.

Jeg skal ta med meg denne entusiasmen videre på jakt mot mine nye mål. Samtidig skal man være ydmyk:

«God dag, takk for maten og ha det bra, er gode grunnpilarer i livet»

Sitat Gøran Sørloth.

Gøran er selve symbolet på de mest brukte postulatene i bloggen.

«Ingen blir god alein og det er ikke lov å syte»

Moskusen.