For litt over et år siden fikk jeg utfordringen:
«Bli med å gå Skarverennet 2016»
Jeg hadde en lei tendens til å utfordre søskenbarnet mitt Rigmor til trening uansett vær og vind og plutselig fikk hun stoppet kjeften på meg. Jeg kunne ikke si nei…
Hun hadde konferert med Hitman om jeg kom til å være i god nok form når vi så litt over et år fram i tid.
«Bare å meld han på det»
Sitat Hitman
Jeg ante egentlig ikke hva Skarverennet var, men hadde lest at Johaug brukte å delta. Hmmm, tenkte jeg. Bare det er verdt forsøket var min første tanke. Det er ingen tvil om at Johaug er favoritten blant kvinnelige utøvere. Jeg lover at det ikke bare er sjarmen og utseendet som underbygger dette…
Langt opp og langt fram tenkte jeg. Mye kan skje fram til da. I fjor vinter var å gå på ski utenkelig både praktisk og motorikkmessig. Jeg hadde akkurat kommet dit hen at jeg kunne knyte mine egne sko. Ingen forskjell på å knyte skisko kontra vanlige sko, men å plassere puselankene oppe på to tynne ski i tillegg var uaktuelt.
Jeg har hele veien fokusert på hvilke aktiviteter som har vært mest mulig effektivt vektreduksjonsmessig samtidig som vi ønsket å bevare mest mulig muskelmasse. Det betyr mye mat, dog riktig mat (ca 3000 kcal i snitt i fjor), samt riktig trening. Riktig trening er igjen en balanse mellom cardio og styrketrening. Den treninga som uten tvil har forbrent mest fett er trugegåing på vinterstid samt lange turer i myr og ulendt skogsterreng ellers i året. For å bevare muskelmasse er styrketrening en nødvendighet. Det å bevare muskelmasse har vært viktig slik at jeg etter endt mål kan spise et kosthold jeg kan leve med uten å gå opp i vekt igjen. Styrketreningen har vært under regi av Hitman. Det har vært viktig i forhold til slitasje i kroppen samt å bygge en funksjonell kropp. Motivasjonsmessig har Hitman vært den ekstra sylinderen i motoren som har trigget meg. Han har full kontroll på alle mine skader i treningsarbeidet og det er trygt og godt. Det betyr IKKE at jeg ikke kan utføre styrketrening uten PT ved min side. Man må være selvgående og ikke forvente at noen bærer seg fram i et livsstilsprosjekt. Alt for ofte hører jeg:
«Jeg har tatt kontakt med noen nå og de skal fikse det for meg»
Med den innstillingen er man dømt til å mislykkes.
Trioen fra Gaupen
Jula 1987 i Gaupen. Bak til venstre Gjertrud, Trine, lillemoskus Glørstad, farmor og Rigmor. Farmor reiste med meg den første togturen jeg hadde til Hedemarken som 7 åring. Etter det tok jeg tog selv de gangene foreldrene mine ikke var med. Til Gaupen skulle jeg åkke som.
3 av mine søskenbarn kommer fra Gaupen. Nærmere midt ute på landet går det ikke an å komme. Der har jeg fått være med på jordbærplukking, potetsanking og kjørt moped som 12-13 åring uten hjelm og selvsagt uten at onkel og tante så det. Første gang jeg smakte alkohol var sammen med Gjertrud og Trine som i hvert fall den gang var eldre enn meg. Det var andre regler på landet og idet man var konfirmert var man voksen. Jeg tilbragte nær sagt alle vinterferier og deler av sommerferiene på Gaupen. Jeg lærte også å skrelle potet ved middagsbordet på Hedemarken.
Den dag i dag snakker vi enda om at foreldrene mine sendte meg til Gaupen for å lære å skrelle potet, mens Rigmor ble sendt motsatt veg til onkelen sin for å lære folkeskikk…
De tre har vært som søsken for meg i hele oppveksten og det er ikke annerledes den dag i dag. De er det jeg vil kalle den indre kjerne i livet mitt og således også nære støttespillere i livsstilsprosjektet jeg nå er igjennom.
Gjertrud er den eldste og som naturlig nok på en måte tok mest ansvar for å temme villhingsten da han ble forstyrret av naturlige hormoner i tenårene. Det var henne jeg spurte om det var utidig å stryke ei jente på rompa hvis jeg var interessert i henne og settingen var riktig.
«Det er bare å prøve det så finner du det fort ut»
Sitat Gjertrud.
Jeg leste godt av kroppsspråket hennes at jeg ikke kunne gå rundt å stryke alle og enhver på rompa…
Trine er den mellomste og hun var min mentor når jeg hadde sommerjobb som 15 åring i familiebedriften deres i Elverum. Taverna Bistro som serverte husmannskost, pizza og øl. Jeg fungerte som ryddegutt, servitør og måtte selvsagt også vaske toaletter. Det var i kjelleren på Taverna Bistro jeg første og sannsynligvis eneste gang lukta på ei kanne med salmiakk. Et ordentlig magadrag tok jeg…
Jeg husker jeg sleit med å huske hvem som bestilte hva i begynnelsen og da fikk gode råd av Trine når jeg skulle servere.
«Du skriver koder på lappen. Mann med briller f eks. Har han rar nese så noter det, men pass på at kunden ikke ser lappen…»
Sitat Trine.
Så har vi Rigmor da. Selvutnevnt supporter nr 1. i livsstilsprosjektet mitt. Det er nok henne jeg har hatt mest med å gjøre i oppveksten av naturlige årsaker. Nærmest i alder og det var hun som var oftest i Trondheim. Hun er første jenta jeg så naken og jeg sannsynligvis den første gutten hun så naken. Det var før hormonell alder så det var ingen utidighet i det. Hun liker ikke at jeg snakker om det så da nevner jeg det selvsagt ofte nok for å terge henne litt…
Skarverennet
En glad moskus på veg over fjellet.
I ettertid så skal jeg innrømme at Skarverennet var en psykisk utfordring ca 2 måneder før selve rennet. Jeg var på siste innspurt for å nå målene i vektreduksjon og prioriterte ikke skitrening i det hele tatt. Å nå målene har vært overordnet alle andre mål. Siste veieperiode var beinhard psykisk og jeg visste at om jeg ikke klarte innveining i forhold til «kirurgmål» betydde det reise og opphold rundt Skarverennet under streng diett og et hode som ikke kunne slappe av. Jeg husker godt jeg stod på XXL for å ordne med ski med lav energi i kroppen. Jeg var på ketogen diett. Disse 2 timene skulle jeg ha brukt til hvile var mine tanker. Forbanna Hitman som «godkjente» dette for et år siden…
Jeg klarte innveiing med akkurat margin 4 skiturer på 7-8 km rakk jeg før jeg erklærte meg som klar for Skarverennet. Jeg hadde ikke gått på ski på 24 år og det siste var 3 mila i militæret på Natoplanker i 1992.
Dessverre skadet Gjertrud foten sin på sin første skitur i oppkjøringen til rennet og måtte stå over. Rigmor hadde også et fall helga før og det var like før hun også måtte melde pass. Jeg sa til Trine at hun sikkert kom til å skli på et bananskall siste dagen på jobb og jeg endte opp med å gå alene. Både Rigmor og Trine ble heldigvis klare for rennet. Vi bodde på Golsfjellet ca 1 1/2 times kjøring fra Geilo. Opp kl 05.45 om morgenen til frokost og avreise kl. 07.00. Jeg var spent på dobesøket så tidlig om morgenen. Jeg er ikke vant med bommelom så tidlig på dagen. Det var egentlig min verste bekymring. Kruttsterk kaffe gjorde biffen…
Jeg ante ikke hva jeg skulle delta på. Jo, jeg visste jeg skulle gå minst 25 km på ski. Jeg var fast bestemt på å gjennomføre og brukte mye av de mentale kunnskapene jeg har bygd under livsstilsprosjektet. Ikke ante jeg om hofte og knær ville holde, men jeg sa til meg selv inne i hodet:
«Jeg vil se den ute i løypa her som er sterkere enn meg i armene»
Blant over 11.000 deltagere så er det sikkert noen som er det, men det er et triks jeg bruker for å bygge opp «elefantpsyken» min og ingenting annet.
Oppladningen på selve renndagen var ikke optimal. 10-15 min å gå på asfalt med skisko til toget, stående 30 min på tog opp mot fjellet, så 10 min asfaltgåing til der vi smurte ski, nye 20 min å gå opp bakkene med skiene i hånda før selve rennet. Dårlig medisin for knær og hofte, men så lenge man er i bevegelse går det fint. Sekken var fullpakket med riktig næring så det var virkelig på stell. Sportsdrikke i flaska, energibarer, nøtter og rosiner samt ost og skinke. Flere skift med tørt tøy var selvsagt med. Siste 10-11 km stakk jeg fra Rigmor og Trine og kom ca 15 min før i mål. Det var ikke for å bevise noe som helst, men det var for vondt å ikke være i bevegelse hele tiden.
Jeg glemmer ikke tankene mine når jeg slapp stavene i bakken i målområdet:
«Hvordan i helv…te skal jeg klare å bøye meg ned for å plukke de opp igjen?»
Vi hadde en fantastisk opplevelse hele denne helga. Selve skituren er et herlig minne for resten av livet og kan oppsummeres slik:
«Yes we did it»
Videosnutt fra Skarverennet med regissør Rigmor.
For meg er det utrolig å gjennomføre noe som har vært utenkelig i over 20 år. Det handler om å smake på livets goder i en funksjonell kropp. Når det er sagt skal jeg ikke gjennomføre noe slikt igjen. Det tok 9 dager før knær og hofte var tilbake til «normalen» etter rennet. Skiturer på ei mil i bymarka med besøk på ei hytte halveis kommer jeg likevel til å glede meg til allerede neste vinter. Det er det som er å nyte et godt liv i den kroppen jeg har.
Når det gjelder selve hytteturen ble jeg behandlet som en arabisk prins. Jeg fikk mandat til å følge VM i snooker på tv`n mens jentene laget fantastisk mat til alle måltid. Så slapp jeg å høre om jeg skal ha et eller to egg til frokost.
«HVOR MANGE egg skal du ha» er musikk i mine ører…
Moskusen bestilte fem egg og bacon til frokost og bestillingen ble mottatt uten klinkekuleøyne…
Love you girls!
«Ingenting stort er bygd uten entusiasme»
Corleone
tVHiBzEgRhlIuS
Jeg har fulkt din reise gjenom livet på godt og vont. Har lært deg litt av hvert, men det jeg er mest glad over å se er din jernvilje til å ble den stolte grome gutten vi kjente som vi hvar red for å miste . Jeg er også veldig glad på vegne av mine døttre at du setter så stor pris på dems støte og innspill under din oppvekst og gjenoppbygging av din helse. Du har altid hvert velkommen i vort hjem og der vil du hvere alltid en del av familien. Du må ikke bli forundret om jeg utfordrer deg på en tur en dag også, hmmm kanskje TRondhjem -Oslo på sykkel. Eller Birkebenrittet, Har ikke grod fast i stolen enda vet du . Så det er ikke umulig det kommer en utfordring snart??
Du får ha en fin sommer med din kjere .
Stå på vidre .
Hilsen din onkel Rolf
Takk for turen og hyggelig helg- kjempegøy å ha gjennomført ??som du sa » hadde du trudd æ sku klare å gå opp di herran bakkan for non år sia»
– neppe….men at du gjennomførte nå er ikke overraskende i forhold til prestasjoner du har gjort det siste året med jernvilje, råskap og innsats ?? ? ? ? det er stort !
Ditto ?
Bra jobba, Rune!
Tusen takk for at du deler så mye som du gjør. Jeg har fulgt med på bloggen din siden i september 2015, men dette er første gangen jeg kommenterer.
Du har inspirert meg til å ta grep om min egen situasjon og faktisk seriøst gå inn for å gjøre noe med den. Ska æ kom dit æ vil så må æ gjør en innsats. Ingen kan fikse det for meg.
Takk for flott tilbakemelding Daniel! Jeg repeterer mine budskap titt og ofte for å fortelle hva som virkelig må til.
Jeg følger nå en stormoskus i hans prosjekt (langt inn i fase 3) og det er ingen kjære mor. «Hjemmelekse» blir gitt og holdninger (må) endres. Trua på seg selv og stayerevnen må bygges!
Jeg akter IKKE å bære noen fram, men gjør man seg selv stolt ved god innsats smitter det på de rundt deg (også en coach). Folk må lære seg å være selvgående og ikke forvente «helikoptre» rundt seg som bærer seg selv fram! Ved å vise egeninnsats er det lettere å forvente god hjelp fra sine støttespillere. Det er også en absolutt nødvendighet for å lykkes!
Gratulerer med dine valg.
Mvh Moskusen
Fantastisk tur. Takk for du tok utfordringen
Love y 2