Smil!

I dag ønsker jeg å formidle hvor mye et ekte smil kan bety. Hos fotballag snakker man ofte om at supporterne er 12. spilleren på laget. Folk med et ekte smil er derimot som skismøreren som gir deg perfekte ski hver eneste gang du går skiløp. Et ekte smil overgår spesialkompetanse på alle felt. På treningsfeltet ønsker vi å være dedikerte med god attityde. Hvis de rundt oss gir oss et ekte smil er det ufattelig hvor langt de klarer å løfte oss. 

Nora Fredagsvik  er en innertier i så måte (på bilde over). Hun er senterleder på 3T Ranheim hvor jeg framover kommer til å ha endel PT timer. Jeg har spennende tider foran meg med Ronny Hitman i samarbeid med 3T. Mange har støttet meg på hver sin fantastiske måte i mitt prosjekt.  I dag vil jeg framsnakke smilet til noen spesielle! KJØR BLOGG!

Et smil kan løfte deg til nye høyder, et smil kan gjøre deg motivert, et smil kan gi deg selvtillit og et smil kan gjøre en svært tung dag til en super dag. Det er bare en ting som må være på plass med smilet. Det må være ekte. Om du er mottaker av smilet, eller overbringer, så kan det gjøre den store forskjellen enten for deg eller den du gir det til, eller kanskje begge to.

Som ung lærte jeg meg at et smil ga meg fordeler. Det står svart på hvitt i attesten fra militæret at jeg hadde godt humør. Det fikk meg gjennom oppgaver som jeg den gang mente var meningsløse, dog som jeg i ettertid har skjønt jeg bare hadde godt av. Som svært overvektig gjorde det hverdagen min mye lettere selv om det i perioder var både fysisk og psykisk tungt.

Vibeke Eriksen fra Horten ble et symbol på hvor viktig et smil er. Jeg traff henne første gang på mc treff for ca 14-15 år siden. Dagen etter spurte jeg kompisen min Rolige Robert hva hun het hun med smilet. Det må være Vibeke du tenker på svarte han. Jeg ble tyngre å tyngre for hvert år jeg dro på mc treffet, men Vibeke ga meg samme smilet hvert eneste år. Det ga meg selvrespekt og jeg følte var like mye verdt som menneske, ja til og med i «toppåret mitt» da jeg gikk fra 225 kg til nærmere 250 kg.

Bare for å ha sagt det med en gang. Jeg går ikke rundt å smiler hele tiden. Det er heller ikke ekte. Den dagen jeg gjorde det ville mine nærmeste ha sendt meg til legen. Jeg går ikke rundt i skogen på mine turer å smiler hele tiden. Heller ikke under hele treningen med Hitman. Det er mange grimaser under trening når det er tungt. Jeg kommer med knyttneven og dollargliset når jeg når bakketoppen jeg har bestemt meg for å bekjempe, eller når jeg har gjennomført arbeidsoppgavene Hitman har planlagt for meg. Det er et bevis på at den jobben jeg gjør, og framgangen jeg har, virkelig betyr noe.

Ikke min oppgave

Det har aldri vært min oppgave å skape forståelse hvorfor jeg gjør mitt livsstilsprosjekt på min måte. Det har vært min oppgave å forklare det til mine nærmeste slik at de vil støtte meg. Jeg hadde ikke klart denne ferden uten støtte fra mine nærmeste. Det hadde vært umulig. Mitt mål har ikke vært å gå ned 5-10 kilo for å kunne komme inn i favorittbadebuksa til sommeren. For meg handlet det om å berge livet. Først på kort sikt, så bygge ei helse for framtiden. Jeg kunne ikke bruke energi på hva folk som ikke kjenner meg godt nok mente om meg. Hadde jeg hatt for stort fokus på det ville jeg aldri lykkes. Likevel har prøvd å etterleve de reglene som Gøran Sørloth beskrev så godt:

«God dag, takk for maten, og ha det bra»

Sitat Gøran Sørloth

Det betyr å være hyggelig, smile og være høflig i hverdagen. Gi folk rundt deg komplimenter hvis de gjør noe bra, være ydmyk over hjelp man måtte få, og gjøre det med et smil, et ekte smil.

Gøran Sørloth har gitt meg mange gode råd, og ikke minst et ekte smil.

Før jeg startet å blogge skrev jeg svært lite om privatlivet mitt på sosiale media. Slik ønsker jeg fortsatt det skal være. For meg er privatlivet privat. Nesten alt jeg skriver om er i forhold til livsstilsprosjektet jeg er inne i. Det skaper motivasjon, det skaper støttespillere som jeg ellers aldri ville fått. Tilbake deler jeg kunnskap som inspirerer andre. Det gir igjen ny motivasjon, en vinn-vinn situasjon.

Vær forberedt

Da jeg startet del 2 av livsstilsprosjektet for 2 1/2 år siden satt jeg mye hjemme i stua og planla tiden framover. Jeg trente 2 ganger i uka med Hitman og 3-4 økter alene. Med dårlig fysisk form og slitasje i kroppen måtte jeg sette av tid til restitusjon. Den tiden brukte jeg godt. Uten å beskrive alt jeg tenkte på så vil jeg likevel fortelle noe. Med dedikasjon og et smil ville jeg få mye mer hjelp enn om jeg ikke hadde fokus på det. Det var på en måte regel nummer en.

Linda På Kroken. Slikt smil gleder jeg meg til hver gang. I mine knallharde kalkyler er det slike mennesker som løfter meg til å ha fortsatt tro på det jeg driver med.

Jeg spurte meg selv om alle ville unne meg å nå mine mål? Jeg satte tall på det. Mellom 5 og 10% ville ønske jeg skulle mislykkes. For meg ville det bety mellom en og to av mine 20 nærmeste, mellom fem og ti av de 100 jeg kjente best ville gjøre det samme. Jo flere som kjente til mitt prosjekt jo flere ville ønske jeg skulle mislykkes. Jeg måtte ha minst mulig fokus på dette. Jeg måtte ha fokus på alle de som ønsket meg godt. Det var jo mange flere. Jeg ønsket å lete etter de som ga meg ett ekte smil. De som ga meg energi til å lykkes.

Jeg lagde flere grunnregler i mitt prosjekt. Jeg skulle være åpen og ærlig. Fortelle det som er relevant i forhold til mitt prosjekt i bloggen. Jeg skulle ikke ha nær tilknytning til folk som ga meg dårlig energi. Det betyr IKKE at jeg ønsker noen noe vondt, snarere tvert imot. Jeg måtte være forberedt på at jeg møtte folk som ikke liker meg. Samme regler der:

«God dag, takk for maten og ha det bra»

Jeg går ikke inn i diskusjoner med folk på hvorfor jeg gjør ting på min måte. Det er bortkastet energi for meg. Jeg er selvsagt åpen for konstruktive innspill. Det har jeg lært masse av. Mer konkret trenger jeg altså ikke å forklare hvorfor jeg har valgt å ikke spise søtsaker, kake eller potetgull i selskap. Jeg har spist mer av dette i mitt 45 årige liv enn en hel familie gjør i hele sine liv. Det betyr jeg har ett problem med slike ting, men som jeg har lært meg å leve med. Jeg har funnet alternativer. Jeg spør heller ingen om jeg kan ta meg en øl, konjakk eller jaegermeister når jeg er på ferie. Jeg er en voksen mann og bestemmer selv.

Flere ganger har jeg blitt prøvd å bli lurt ut på forskjellige diskusjoner om det ene eller det andre. På mange måter har jeg blitt en offentlig person, dog i liten skala. Jeg diskuterer ikke politikk, religion, for/mot innvandring, for/mot NAV, brød eller ikke brød, eller for/mot appen Æ. Selvsagt har jeg meninger om slike ting, men jeg har valgt å ikke bruke energi på det.

Møte med mor

Høsten 2014 inviterte jeg meg selv på middag hos min mor. Hun hadde vært min nærmeste og viktigste støttespiller fra den dagen jeg ble født. Hun trodde det var en uskyldig middag, men moskusen hadde en annen agenda. Det var en del av pakken for at jeg skulle nå mine mål. Min mor gråt den kvelden og det var tungt å se på. Jeg var iskald og virket følelsesløs, men det var jeg ikke innerst inne. Jeg hadde mislykkes så mange ganger med helsa mi, og hadde endelig funnet en vei virkelig hadde trua på. Det var bare en ting med denne veien. Den var spesialtilpasset den personen JEG er. Jeg fortalte at jeg kom til å skrive om ting hun ikke visste om livet mitt. Jeg inviterte henne inn i prosjektet på mine betingelser. Støtt meg på den måten jeg vil eller hold deg utenfor. Det betyr ikke at jeg er mindre glad i henne, eller skulle bryte kontakten. Jeg forklarte henne at jeg var svært glad i henne. Dette var likevel min måte, min kalkulerte måte.

Jeg forklarte videre at det ville være folk som mente jeg var superegoist, pr-kåt og for høy på meg selv. For meg handler det om liv eller død. Hva vil du jeg skal velge? En sunn frisk sønn, eller en godt likt, død sønn?

For meg var dette en måte å rydde opp rundt meg for å få ro og fred nok til å klare den jobben jeg hadde bestemt meg for. Jeg visste hun ville være bekymret, men hun fikk ikke lov å si det til meg. Jeg kunne ikke bruke energi på bekymringer fra andre. Fra den dagen fikk jeg full støtte fra min mor på mine betingelser.

Karl Erik Overn og Stine Elise Trøen har betydd mye for meg. Jeg har hatt mange samtaler med Karl Erik om det jeg deler i dag. Han har vært med på mange treninger sammen med meg og coach/vingman på flere veiedager.

Vanessa Vidal Thrane  har på mange måter vært diamanten min. Der får du klapp på skuldra, klem og et ekte smil i løpet av 3 sekunder. Slike folk løfter deg når det er tungt av ulike grunner.

Kjæreste

Bare måneder etter middagen med min mor kom den en annen person inn i mitt liv. Hun var frekk nok til å ta over plassen som den viktigste personen i livet mitt. Jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke hadde tid til kjæreste mens jeg jaktet på mine mål. Jeg var 163 kilo på dette tidspunktet, og følte det kanskje ville være for krevende. Fra 2008 til 2011 gikk jeg ned fra ca 250 til 155 kg, men da jeg endret fokus og bygde biljardklubb smalt det på 40 kg igjen. På 195 kg klarte jeg heldigvis å snu igjen. Kroppen min ville aldri tålt å bli 250 kg en gang til. Jeg satte kalkyler nok en gang. Tør jeg dette?  La oss si at det ble for interessant…

Jeg har utrolig mye å takke Monica for. Med en ekstra grunn til å kjempe for god helse klarte jeg målene før jeg trodde det var mulig. På mange måter levde jeg i ei boble der målene overskygget alt i livet. Når statusen handlet om liv eller død så syntes jeg det var naturlig. Jeg kunne ikke bruke energi på hva andre mente.

Det tok over 5 måneder før det ble offisielt at jeg for etter henne, hun etter meg, at vi var kjærester. Vi hadde derimot visst det i 5 måneder sammen med våre nærmeste. Som selvutnevnt verdensmester i planlegging å tilrettelegging hadde jeg likevel glemt å forberede henne på noe før vi ble et offisielt par.

En kveld var hun veldig mutt og jeg spurte hva som stod på. Jeg vet ikke om jeg vil fortelle deg dette, men det er for viktig.

«Noen lurer på hvilken person du er. Om du er pr-kåt, for høy på deg selv, hvorfor du ikke jobber/er ufør, du kan ikke være noen god kjæreste som er så opptatt av målene dine. Det er ikke slik jeg kjenner deg og det plager meg. Er det sjalusi eller misunnelse?»

Nok en gang måtte jeg være iskald og denne gangen var jeg virkelig det.

» Det eneste jeg i bunn og grunn bryr meg om er hva du mener, hva min mor mener, hva min nærmeste familie og venner mener. Hva andre mener kan jeg ikke bruke energi på. For meg handler det om liv eller død. Det ser kanskje ikke slik ut nå når jeg ser relativt god form ut, men for meg handler det om det. Det er kort veg tilbake til dårlig helse. Det er bare du som har fått se mine virkelig tunge dager. Jeg holdt på å dø i senga og var nærmest sengeliggende i flere måneder, jeg var impotent i 5 år, det var en stor utfordring å gå på do, jeg hadde ikke vært borti dame på nesten 20 år. Jeg forlanger ikke at folk skal sette seg inn i mitt liv å forstå verken det ene eller det andre. Jeg ønsker at dere som står meg nærmest skal forstå det, det betyr alt. Jeg må ikke forklare noen ting som helst til noen andre enn de som står meg nær.»

Vi hadde kanskje vår beste samtale den kvelden. Vi var begge enige om en ting. Så lenge vi fokuserte på:

«God dag, takk for maten, og ha det bra»

Så kan vi leve det livet vi ville med god samvittighet.

Glemte jeg noen? Selvsagt smiler også Hitman og jeg. Kutymen er attityde på trening, men etter trening er det en annen sak slik som etter trening tirsdag 21. mars.

Moskusen