På enkelte dager spør jeg meg selv:
«Er det verdt det? Er det nødvendig å kjøre så hardt?
Det er de dagene hodet er slitent, eller smertene i kroppen tynger ekstra. Når denne bloggen deles har det gått akkurat 2 år siden jeg tok første spadetak i dette livsstilsprosjektet. Livstilsprosjekt del 2 for å være helt nøyaktig.
11. september 2014 var min første trening etter sommerferien. Jeg var 2 turer til Rhodos den sommeren. Jeg fortalte ingen om mine planer om å kontakte Hitman, men var nøye med å sjekke hans referanser. Jeg antar jeg var ca 190 kilo denne sommeren. Første veiing en 9. oktober 2014 var jeg 184.3 kg. Første måned fikk meg ganske sikkert ned 6-8 kilo…
Er det verdt det?
Helt ærlig har jeg hatt disse tankene mange ganger. Jeg kommer ALLTID fram til samme svar uansett hvor mye jeg leter etter andre svar. Fra 2011 til 2014 la jeg på meg ca 1 kilo i snitt pr måned. For en stormoskus er det faktisk et koselig tempo. Ingen dramatikk, det går sikkert bra osv. Vinteren og våren 2014 hadde jeg brukt til å trene vekk betennelser fra knærne. Lite fokus på vektreduksjon egentlig. Min mentor Torstein TrickWik Wik tok meg til siden i mai 2014 og sa til meg rett i magen som et knyttneveslag:
«Du er ubevisst inkompetent. Du driver å trener og trener, men du blir enten bare større eller i beste fall så står du stille. Det er mange i klubben og rundt deg som er glad i deg. Vi vil ikke miste deg, skaff deg PT.»
Jeg vet godt hva ubevisst inkompetent betyr. Jeg har sagt det mange ganger til de jeg trente. På trøndersk betyr det:
«Du stinke og du veit det itj sjøl en gang»
Det handler ikke om lukt, men hvilket fokus man har. Den egentlige grunnen til mine livsstilssykdommer var selvsagt ekstrem overvekt ingenting annet. Trening for å få vekk betennelser var bare midlertidig løsning. Jeg måtte ned i vekt for få et bedre liv. Slik jeg levde betydde det sikker og stø kurs mot «all time heavy» på ca 230 kg. Hvis kroppen tålte det for andre gang hvilket jeg tror svaret er neppe. Det var like før jeg satte tøflene i gangen november 2007 etter en lang pustestans (søvnapne).
Reflections bar på Rhodos Juli 2014. Ca 190 kg og «bare» 40 kg opp til «all time heavy». Etter rekordstor barregning var jeg sikker på at jeg møtte Pamela Anderson den kvelden. Dagen etter skjønte jeg at jeg tok feil. Pamela Anderson snakker ikke trøndersk. Hun heter June Elise Fagerbekk og kommer fra Trondheim.
Siste 3-4 uker har vært harde for kroppen. Jeg har slitt med store smerter i både knær, hofte og skuldrer. I skrivende stund er det fjerde dagen på rad (7. september) jeg har hatt nærmest smertefri hverdag etter denne perioden. Det var Hitman som varslet meg for 8-10 dager siden:
«Tren litt mindre, hvil mer. Du må også spise litt mindre hvis du senker aktiviteten»
De fleste av treningene våre var brukt til funksjonell trening etter sommerferien. Det betyr bøy, tøy og bevegelighetstrening. Litt av treningen med Hitman skal være funksjonell trening, men ikke alt. Det betyr at jeg har kjørt for hardt i egentreningen. Det var derfor jeg ikke skrev blogg for 3 uker siden. Jeg trengte å koble ut og samle hodet. Jeg deler slik informasjon kun med mine nærmeste mens det står på. Jeg deler det heller i ettertid når jeg føler kontroll på situasjonen. For meg betyr det å ha riktig fokus. Bruke minst mulig energi på at det er tungt for kroppen og hodet. Finne beste og mest rasjonelle veg til bedre dager. Grunnen til at jeg deler det i det hele tatt og i ettertid, er fordi det også er en del av pakken. Det er ikke solskinn hele vegen fra start til mål. Målet er å ha et best mulig liv så mange dager som mulig. Tilbakemeldingen fra Hitman var gulle god og nødvendig. Han kjenner kroppen min nesten like godt som meg selv. Skal man kjøre hardt er det fornuftig med kyndig hjelp på vegen.
«Ingen blir god alein»
Jeg har også bestemt meg for å hoppe over blogg en og annen uke i tiden framover. Det har vært enormt motiverende å skrive blogg. En forpliktelse og drivkraft for å nå våre mål. Det er dog tidkrevende og det krever mye tankearbeid. Det skal bli godt å koble helt ut enkelte uker. Bloggen skal uansett leve til kirurgen har tatt sitt siste snitt. Det betyr ut 2018 i det minste.
Så skal jeg endelig svare på om det er verdt det.
Jeg går ikke lenger på do 10-12 ganger om natten. Som regel 2-3 ganger. Jeg er usikker på om det er fordi jeg blitt 44 år, eller om det er psykisk. Vet dere hva? Jeg gidder ikke å bruke energi på hvorfor. Det er fantastisk å gå på do kun 2-3 ganger. Ofte dobesøk er relatert til diabetes 2. Jeg har ikke det sier mine blodprøver i dag.
Jeg kan nesten ikke huske sist jeg våknet av en pustestans. Tipper det er et halvt år siden og da kom det som regel da jeg var fryktelig sliten. Noen pustestans har jeg nok, men ikke nok til at jeg legger merke til det. Det er over 20 år siden jeg sover så godt om natten som nå. Jeg må innrømme jeg likevel ikke sov spesielt godt når det nærmet seg hovedmålene i vinter.
Jeg trenger astmamedisin ca 1 gang i måneden i forbindelse med trening nå kontra hver dag for 1 år siden. Jeg har også blitt flinkere til å bruke forebyggende astmamedisin, og det henger nok godt sammen. Tusen takk til Marthe Lian for å prente inn i hodet mitt hvor viktig denne medisinen er.
Jeg har svært sjeldent rastløse føtter som jeg før fikk av overdrevent sukkerinntak. Rastløse føtter (restless legs) kom alltid på kveldstid. Det var et kunststykke å få til å sove med restless legs.
Jeg har svært sjeldent vondt i ryggen noe jeg kan takke skogsturer og styrketrening for. Jeg hadde mye vondt i ryggen før 2008-9.
Jeg har ikke lenger gnagsår i skrittet og på albuene. På albuene fikk jeg fordi jeg brukte de til å komme meg ut av senga utallige ganger hver natt. I dag spretter jeg ut av senga som en vårkåt okse hver morgen.
Jeg er ikke lenger impotent. Det jeg husker som sjenerende hver morgen som tenåring er en fantastisk følelse som 44 åring. Det betyr at jeg er frisk.
Det nærmer seg 2 år siden jeg møtte min kjæreste. Det livet jeg hadde var ikke forenlig med å ha kjæreste. Vi synes begge det er greit at jeg får konstatert at jeg er frisk hver morgen…
Så til de enkle tingene som mange i det hele tatt ikke tenker over. Jeg kan sitte hvor som helst på alle restauranter. Trenger ikke planlegge, trenger heller ikke spørre kelner om stol uten armlener. Jeg kan gå på do over alt. Jeg kan gå i sportsbutikken å kjøpe treningsklær nærmest hvor som helst. I år var første turen jeg ikke hadde ekstra skifte i håndbagasjen når jeg reiste til Rhodos. Gud bedre hvor ille det ville vært om bagasjen min ble borte i glansdagene. Hvor skulle jeg skaffe nytt i påvente av min egen? Slik kan jeg fortsette i det uendelige, men dere skjønner poenget.
Så da får jeg leve med at hofte og knær er slitte. Gjøre det beste ut av situasjonen. Akseptere at det kommer tunge dager. Være smart i hva jeg bruker de til. I glansdagene hadde jeg like vondt i de hver eneste dag året rundt slik som jeg har hatt siste 3 uker. Dette tenker jeg på når dagene er tunge. Valget er enkelt:
«Ja til morrasbrød»
Å ha denne muligheten forteller meg også at det vært verdt det.
Moskusen.
Hei! Nå ble jeg veldig glad! Det begynner å bli en god stund siden jeg tittet innom denne bloggen sist – det var vel rundt den tiden det hele begynte. Når dere var på god morgen Norge på tv2 og noen uker i for- og etterkant. Også ble det glemt… men ikke helt! Jeg var på grensen til nervøs når jeg klikket meg inn på tjukkasbloggen. Redd for at det skulle være lenge siden siste oppdatering, at prosjektet var avlyst eller at du hadde gått opp i vekt, mistet motet eller stagnert veldig. Jeg ble veldig glad for at du har fortsatt kampen! Vær stolt! Jeg er hvertfall imponert over dine store framskritt. Stå på! Du er kul.
Takker for gode ord og tid til ettertanke på små problemer,