Treneren har ordet!

«Hei, det er Rune Glørstad som ringer deg. Lenge siden vi har snakket sammen nå Ronny.»

«Neimen, hei Rune, det var lenge siden. Mange år siden faktisk», svarte jeg, veldig overrasket.

«Jeg går rett på sak jeg. Du har kanskje fått med deg at jeg er veldig overvektig, og sliter med helsa mi.», fortalte Rune meg, relativt lavmælt men dog tydelig.

«Ja, når du sier det så har jeg kanskje hørt andre sagt noe om det, og jeg har vel sett et bilde for en god stund tilbake på Facebook eller noe», svarte jeg tilbake og prøvde å se for meg dette bildet på netthinnen. Det var uklart og fjernt.

«Det har seg slik Ronny at jeg har fått med meg at du jobber som personlig trener, og i den forbindelse lurte jeg på om det er mulig å avtale en samtale om et mulig samarbeid. Jeg trenger hjelp til å få orden på helsa mi, og tenker at du kan kanskje være riktig mann i den prosessen.»

«Wow.. Selvfølgelig Rune. Skal rydde plass i kalenderen min så raskt som mulig jeg. Vi ordner en avtale med en gang. Det blir spennende å høre hva du har holdt på med etter vi skilte lag for 20 år siden.»

Jeg satte igjen med en liten klump i halsen, og litt vondt i magen da samtalen var over. Og jeg var litt klam i hendene og fikk veldig behov for å drikke vann. Rune hadde nettopp fortalt meg en kort oppsummert versjon av et liv med ekstrem overvekt. Og nå, skulle han komme ned på jobben min over helgen, og jeg hadde nettopp sagt jeg skal hjelpe han. Han fortalte meg at han hadde vært nesten et kvart tonn.

Hva visste jeg om det å være pluss 225 kg? Ingenting faktisk. Det var noe jeg bare hadde sett på fjernsyn, på et amerikansk program ved navn; «Biggest loser», eller dokumentarer om slankeoperasjoner.

Tankene raste gjennom hodet på meg. Minnene dukket opp som perler på en snor. Fra gamle dager.

Rune, den mørke kjekke gutten som stjal alle damene jeg hadde lyst på, rett foran trynet på meg. Ikke en gang, ikke to ganger. Men alltid. Rune, med en karakterbok fra ungdomsskolen fullt av «særs godt». Et multitalent i ballspill. En fotballkeeper, og kaptein på laget vårt på Flatåsen IL. Han som sto igjen med treneren etter fellestreningen var over, og ba selv om å få kjøre ut de siste kreftene. Det var det første som dukket opp i meg. Gode minner. Og fler til. Men så kom det opp minner om supporterturer vi sammen hadde vært på i regi RBK, noen år senere, etter den gylne ungdomstiden vår. Da fikk jeg raskt en fornemmelse av at det faktisk var noe som hadde skjedd med kroppsfasongen hans. At han hadde lagt på seg litt og blitt litt rundere over magen. Men, den gangen tenkte jeg ikke mer på det.

Jeg merket at jeg ble veldig nysgjerrig. På den ene siden fikk jeg vondt av historien til Rune, og ble usikker på hva som kom til å komme innom dørene her om et par dager. Hvilke utfordringer sto jeg ovenfor? Jeg hadde jobbet med mange overvektige, og fått gode resultater med dem. Men da i området opp til 130-140 kg i kroppsvekt. Men aldri med noen så stor som Rune, slik han estimerte vekten sin å være.

Noen dager etter avtalte vi å møtes på min arbeidsplass, Hit the gym i Trondheim. Jeg hadde nettopp fortalt en kollega at jeg skulle møte Rune om ikke lenge, og informerte han om at det kom til å komme en relativt stor mann her om kort tid. Muligens et skikkelig kasus, sa jeg til kollegaen min Tor. At jeg mulig trengte å sparre litt med Tor hvis det ble nødvendig. Jeg har alltid vært opptatt av å bruke ressurser rundt meg, der min egen kompetanse og erfaring stopper.

«Der kommer han», sa Tor og nikket diskret mot vinduet på gateplan.

Det var ikke tvil. Dette var Rune. I skikkelig vaggende gåsegang. Jeg fikk umiddelbart adrenalin i kroppen. Jeg ble veldig raskt klar i hodet.

Jeg gikk og møtte han i inngangsdøra og ga han en skikkelig bamseklem. Vi satte oss i sofagruppen og tok oss en kaffe sammen. Heldigvis hadde vi store Chesterfieldmøbler med god plass mellom armlenene.

Jeg må innrømme at jeg hadde noen forut inntakelser, som jeg holdt tett inntil brystet. Og som jeg hadde tenkt på kvelden før. En av de største var vel at Rune kom til å være flau eller usikker i møte med meg. At vi som vokste opp sammen og var jevnbyrdige rent fysisk sett, nå var et godt stykke unna hverandre. At han kanskje synes det var vanskelig å komme her på et treningssenter, fordi han ville bli så synlig blant godt trente mennesker.

Så utrolig feil kan en ta. Rune var selvsikker, og dønn ærlig om utfordringene sine, og tok brodden av dette lenge før det ble tema egentlig. I tillegg hadde han et usedvanlig godt humør, og virket i overkant motivert.

Rune fortalte at han var coach for utøvere i Norgeseliten i biljard og hadde bygd opp Norges råeste miljø og fasiliteter. Han hadde fått til veldig mye, og hadde stor suksess på sitt felt. Men noe manglet. Noe veldig vesentlig manglet.

Jeg undret meg på hva det faktisk var som manglet. Hvordan kunne han neglisjere helsen sin underveis i prosessen? Hvordan ble han 225 kg? Hvorfor ble han 225 kg? Jeg lette etter den brikken som manglet i puslespillet hans.

Utfordringen min lå i å prøve å se forbi det åpenbare, det alle kunne tenke seg til, at han hadde spist for mye mat og rørt seg alt for lite. I alt for lang tid. Det er mer resultatet det, av det som manglet, tenkte jeg.

Rune fortalte at han hadde skjerpet seg den senere tiden og lagt opp kursen litt, men at han nå var sårbar og at det kunne fort gå mot dårligere tider hva gjaldt kroppsvekt igjen. Han visste ikke hvor mye han veide men estimerte det til 185 kg. At han nå ville ha hjelp til å komme et godt steg videre, og lengre enn det han klarte på egen hånd for en tid tilbake.

Samtalen varte i en drøy time, og vi ble enige om å prøve dette. Om å få til et samarbeid. Som god coach han selv er, så sa han noe veldig smart;

«Jeg er her på din arbeidsplass. På din arena. Her er det du som er sjefen. Derfor så vil jeg at du forteller meg nøyaktig hva jeg skal gjøre, og jeg underkaster meg fullstendig din kompetanse og erfaring.»

Wow, tenkte jeg. Det var ingen tidligere som hadde sagt dette såpass tydelig som Rune. Jeg hadde hørt andre si noe i nærheten tidligere, men dette var mer solid rett og slett. Dette kan jeg jobbe med, tenkte jeg. Jeg ble faktisk stolt av meg selv, fordi jeg fikk skryt av Rune, men enda mer stolt av Rune, fordi han skjønte umiddelbart at skal han ha resultater så må han høre på fagfolk. Han viste en god porsjon ydmykhet over manglende fagkunnskap – hva gjaldt kosthold spesielt.

«Da avslutter vi her i dag Rune med følgende: den brødmaten du har med deg, den kaster du i søpla. Du jobber ikke som tømmerhogger du, så du trenger ikke alt for mye av dette brenselet. Etterpå går du rett bort og kjøper deg skikkelig fisk på fiskehandleren rett bort i gata her. Du trenger ren mat du. Mat uten en lang liste med ulike navn på varedeklarasjonen. Fisk har ikke mer innhold enn fisk. Torsk er torsk. Og torsk er ren proteinkilde. Eller laks, som har i tillegg sunt omega 3 fettsyrer. Kjøper du fersk fisk der borte så får du et papir rundt den uten at det trenger å stå på at det er fisk. Du skjønner liksom at det er fisk. Fordi du ser det. Da vet du hva du putter i deg i det hullet under nesa di. Skal du ikke bygge opp kroppen din da? Trenger ikke overflod av karbohydrater fra ferdigprosessert brød du da, med masse hvetemel og konserveringsmidler. Og så kjøper du alle grønnsakene du kommer over. Står ikke noe varedeklarasjon på tomaten eller paprikaen heller. Det er et strakstiltak, skjønner du det?»

Det var rett og slett fordi han trengte det, og for å sjekke om han faktisk ville underkaste seg mine anmodninger.

«Kan jeg kjøpe fiskekaker da», svarte han litt skjelvende i stemmen og med øyne så store som klinkekuler.

«Nei. Hvorfor det? Hva er problemet?», kontret jeg kjapt. Han virket sjokkert.

«Men brød er da ikke så usunt vel? Hva med grovbrød da? Jeg har jo levd på pizza og hamburger, brus og sjokolade. Trodde jeg hadde skjerpet meg. Jeg drikker jo ikke akkurat sukkercola heller. Jeg drikke Tab ekstra», sa han og ville implisitt ha skryt for det.

«Hvis vi skal få til et godt samarbeid Rune, så gjør du som jeg sier. Jeg gidder ikke bruke tid på å diskutere om brød og Tab ekstra er bra for deg eller ikke. Det er ikke så nødvendig å forstå det for deg på nåværende tidspunkt. Det tar vi senere. Jeg selv skjønner ikke hvordan elektrisitet virker jeg heller, men jeg bruker det hele tiden, og gidder ikke spørre elektrikeren om hvorfor pæra lyser. Bare den lyser. Stol på meg så blir det bra Rune.»

Rune utfordret meg direkte ved å kompromisse på at han skulle kjøpe fiskekaker og at han trengte tid på å avvennes sine daglige 3 x 1.5 liters flasker med Tab ekstra.

Jeg utfordret Rune til å vise meg karakter og viljestyrke – å kutte brødet med en gang, og brusen, og sjokoladen og veldig mye mer. Rune trenger ikke alle disse karbohydratene. Han skal ha noe, men kun sunne karbohydrater fra frukt, bær, nøtter, grønnsaker osv. Det er ikke bra å spise hvitt sukker/hvetemel/stivelse som skyter blodsukkeret i taket for Rune. I tillegg stjeler disse karbohydratene viktige næringsstoffer fra kroppen, og han blir dehydrert. Fettcellene livnærer seg på insulin og gir sultfølelse. Rune blir bare mer sulten og spiser mer og mer, jo mer karbohydrater han spiser. En selvforsterkende og selvutslettende negativ «loop».

Og i den grad han nå spiser karbohydrater er det i blodsukkerstabile nærings shaker og måltidserstattere.

«JA, DET VIL BLI TØFT..! Livet er en utfordring, og nå settes du på en skikkelig prøve. Nå skal du ha en helomvending. Og du hopper ikke halvveis over et hull. Nå tar vi skikkelig sats – sammen, begge to. Og snubler du, så reiser du deg opp, børster grusen av albuene, fortsetter. Helt til du klarer det. Innsats er lik resultat. Rune så på meg og var villig til å gjøre alt, hvis han fikk trappe ned på sine 4,5 liter Tab Ekstra over en liten periode. Jeg likte ikke at han utfordret meg på denne måten, men han hadde full rett til å forhandle. På den måten fikk vi opp mye motivasjon. Opplevelsen var prikk lik et viktig kontraktsmøte der begge parter skal være fornøyd før de skriver under avtalen.

«Da starter du neste uke med å kjøpe deg 0,5 liters flasker, og ikke familieflaske på 1,5 liter. Når vi vokste opp Rune, for 30 år siden, så fikk vi et lite glass brus på lørdagskveldene. Da delte vi 1 liter på 6 familiemedlemmer Rune. Uka etter så er det ytterligere nedtrapping. Hvor lang tid trenger du?»

Det ble stille en stund. Han måtte få tenke over det et par dager.

Det sa meg noe om at han ville, og var innstilt, men at det fortsatt var noen praktiske nye vaner som måtte implementeres. Hva skulle han erstatte med? Naturlig nok tenkte jeg. Og som forventet.

Jeg ville bli bedre kjent med Rune som person, før jeg satte på tiltak hva angikk kosthold og trening og de rent tekniske tingene, slik man vanligvis gjør når behov, målsetninger og ønsker fra kunden blir enda mer konkretisert. I dette lå det også i kortene at jeg ville høre Rune snakke om livet sitt. Hvordan det er nå, og hvordan det har vært? I tillegg var jeg også interessert i å dele hvem jeg var blitt og hva jeg hadde holdt på med de senere årene. For å skape mest mulig trygghet for han valgte vi å bevege oss på Runes arena denne gang. Runes faste turterreng. Gjennom tryggheten ville jeg få tilgang til ærligheten, tenkte jeg. Og ærligheten var kritisk viktig hvis jeg skulle forstå Runes verden. Og gjennom å forstå kunne jeg muligens hjelpe.

For Rune hadde gått turer, mange turer, og hadde funnet et område ved Hestsjøen i utkanten av Trondheim med et mykt myrterreng. Han fortalte at det var best å gå der, fordi han ikke klarte å bevege seg på annet underlag uten å få vondt i knærne. Det ga mening.

Rune tok umiddelbart regien da vi kom dit, og viste meg vei. Han ville gå først så jeg fikk se tempoet hans. Og han fortalte at han måtte ta pauser underveis, og at han trengte ofte 20 minutter på å bli varm i kroppen slik at systemet, og i sær knærne ble mer smertefrie. Det ga også mening, tenkte jeg.

«Jeg må ha litt inhalator sa han», og bøyde seg inn i bilen og lette etter den mellom setene.

«Må ha det på grunn av astmaen min.»

Selvfølgelig hadde han astma, tenkte jeg.

«Hvor mange sigaretter har du røkt daglig da du sist var på ferie, for en drøy måned siden? spurte jeg undrende, med undertone av han strenge gymlæreren.

«Det vil du ikke vite», kontret han kjapt tilbake

«Mer enn en pakke eller?»

«3 pakker om dagen.»

«Såpass ja,» sa jeg uten å følge det noe videre opp.

På turen var jeg på utkikk etter også andre ting enn det Rune hadde forespeilet seg. Jeg ville også se hvordan han rørte seg, hvilket funksjonsnivå var han på. Det ville gi meg masse informasjon til bruk senere i treningsopplegget. I tillegg ville vi begge at vi skulle ha det gøy, og le masse sammen. Det var null problem. Det var bare å begynne å prate om gamle dager det. Om alt det gærne vi gjorde da vi var kjekkaser og ungfoler.

Her var Rune på hjemmebane, og skravla gikk ustanselig den neste timen. Han var stolt over turterrenget sitt, og jeg merket tydelig at han ville vise treneren sin at han kunne bevege kroppen. Ingen tvil om han ble den flinke eleven, som ville ha skryt for godt utført arbeid. Og som hør og bør, fikk han det. Jeg tenkte det var viktig komme med positive forsterkninger over ting som ville være viktig i kartleggingen, både rent fysisk men spesielt på det mentale plan.

Rune la deretter ut om hvordan han hadde blitt en moskus på over 225 kg. Nå fikk jeg den usladdede versjonen, i kraft av at energien hans var fullstendig annerledes nå på turen. Varm og god i kroppen, tempo i bena og på hjemmebane. Det var selvfølgelig en annerledes opplevelse nå, enn da han kom på min arbeidsplass og vi satt rolig i hver vår stol ved siden av hverandre.

«Jeg er skikkelig sukkeravhengig jeg Ronny. Jeg kjøpte flere store plater sjokolade og spiste opp i bilen på tur hjem. En kjøretur på 2 minutter. Det jeg ikke spiste opp på kjøreturen, satt jeg igjen i bilen og spiste opp resten før jeg gikk ned i leiligheten. Papiret kastet jeg i søppeldunken på utsiden. Jeg har gjort dette i mange år. Det er som dop for meg. Skikkelig avhengig av sukker.»

«Det går bra det Rune. Jeg er selv avhengig. Men det er ikke på sukker. Jeg er rusavhengig. Jeg er under tilfriskning. Det vil si at jeg er rusfri nå. Men jeg kan aldri røre rusmidler igjen. I så måte er jeg i tilfriskning livet ut. På den måten har jeg et fint liv nå, og kan opprettholde dette livet ut. Og det er kun jeg selv som er ansvarlig for det.»

«Jeg er veldig glad for at du sier dette til meg Ronny, det betyr mye for meg, at du er så ærlig», sa Rune og stoppet opp og så meg dypt inne i øynene. Det blir enda mer interessant å jobbe med deg når du har dette problemet. Vi vet begge to at vi «lurer ikke en luring».

Rune klarer ikke å lure Ronny og Ronny klarer ikke å lure Rune. Dette er et postulat vi bruker veldig ofte sammen i vårt arbeid.

«Det skulle jo bare mangle da Rune. Du legger ut om de ulike problemene som sukkeravhengighet har gitt deg, og den overvekten som nesten tok livet av deg. Skal vi få til et skikkelig godt samarbeid, så tror jeg det er nøkkelen til suksess – at vi delte dette med hverandre. Det handler i så måte om gjensidig respekt og ydmykhet for de utfordringer vi har på hver vår kant. All avhengighet er i bunnen relativt lik, og kan behandles. Nå skal vi behandle din sukkeravhengighet. Og det er vi to som skal få til det.»

Rune forteller videre om de 4 fasene av overvekt. Der fase 4 er begynnelsen på slutten. I den siste fasen er livet i ferd med å gå rett i dass egentlig. Med fatale konsekvenser. Han klarer ikke å ta vare på egen helse og renslighet, og hygienen er et problem, han kommer seg ikke ut av døra, han klarer ikke å reise seg opp fra senga uten å få sår på albuene. Han er dypt deprimert. Han er en belastning for alle rundt seg. Og mer til.

«Jeg kjenner igjen denne fasen fra eget rusavhengighet, det er i grunnen veldig sammenlignbart. Det er siste fasen for en rusavhengig. Jeg selv har gått gatelangs i Oslos gater. På daværende tidspunkt hadde jeg mistet jobben. Jeg hadde mistet min omgangskrets. Det var bare jeg og hunden min. Han var den eneste som ga meg et lite snev av glede i livet. Alle pengene var brukt opp på rusmidler. Penger som jeg og hunden min skulle ha til mat. Jeg var skrubbsulten, fullstendig utslitt og hadde ikke sovet på flere dager. Jeg var ikke i stand til å ta vare på meg selv, hadde gått i de samme klærne i like lang tid. Jeg var for det meste bare ut om natten, snek meg rundt gatehjørnene, fordi jeg hadde angst for å treffe tidligere relasjoner. Jeg ville ikke at de skulle se meg slik. Oppsummert så er dette en dyp depresjon og en fortvilet situasjon å være i. Jeg ente til slutt med å stå i en lang kø utenfor Fretex i Møllergata for 15 år siden med hundre andre «løse fugler». Jeg hadde inntil da kanskje sett litt ned på de som sto i en slik kø. Her var det uteliggere, tilreisende Romfolk, rødsprit alkoholikere, narkomane, fattige småbarnsfedre og meg selv, og hunden min. Det gjorde noe med selvrespekten min. Det knuste selvbildet mitt i tusen knas. Jeg kjente på en ufattelig stor skam. Nederlaget var fullkomment. Jeg gikk derfra med lilla «nøytrale» poser fulle av mat med utgått dato som Fretex hadde fått fra kjærlige kjøpmenn. De posene var ikke så nøytrale egentlig. For noen visste jo at disse kom fra Fretex. Jeg gikk inn på en Rema butikk og spurte om jeg kunne få tre bæreposer. Dette for å prøve å beholde det lille av verdighet som var igjen. Det endret tankesettet mitt fullstendig. Jeg ser aldri mer ned på enkeltmenneske eller grupper etter dette. Jeg er ydmyk hva folk kan ha vært gjennom. Jeg prøver å være ydmyk for hva folk står for. Jeg gjør fortsatt forhåndsdømming. Men ikke så mye med negativ fortegn lengre. Jeg kjenner minnene i kroppen, som om det var i går. Det minner meg alltid på at jeg er sårbar. At jeg må passe på min avhengighet. Slik at den ikke utløses. Slik vil det også være for deg Rune. Og jeg skal hjelpe deg. Jeg har erfaring på feltet jeg også. Og jeg søker også andre som har erfaring. Slik at jeg stadig lærer å håndtere risikosituasjoner»

 

«Alt dette gjør deg mer interessant for meg Ronny, nå vet jeg at vi klarer det, hva er det som har fått fram denne ærligheten i deg?»

«Jo det kan jeg fortelle deg Rune. Det er min nåværende arbeidsgiver og noen fantastiske arbeidskolleger. Det er en helt spesiell forståelse for livets utfordringer nede hos oss. Vi jobber med livsstilsendring i folks hverdag, og da er det selvsagt at de nærmeste der har støttet meg og heiet på meg den dagen jeg fortalte min historie!»

Denne åpenheten og ærligheten mellom oss bestemte vi oss for å ivareta og ha det som et varemerke i vårt prosjekt.

Vi hadde en veldig god tur innover skogen. Etter hvert ledet Rune oss mot en stor myr.

«Jeg tror det er her Ronny. Jeg vil at vi skal gå over her. Jeg vil opp på toppen baki der», sa han og pekte opp mot noen furutrær.

Jeg diltet etter, og observerte Rune gå litt usikkert i et lite sikk sakk mønster, som om han lette etter en led å krysse myra på. Det var veldig bløtt og tungt søkk.

«Vi går over her, sa han og tråkket på.

«Eh… Jeg tro ikke det. Det er for bløtt og vi kommer til å synke nedi.

Her er vårt første blogginnlegg. Der turen i myra omtales.

Dette ble et «life-changing-moment» for oss begge. Nå var premissene satt. Nå skulle vi vise verden at forandring er mulig. Han på sitt område og jeg på mitt. Sammen var vi rett og slett dynamitt fant vi ut.

I etterkant satte jeg meg ned og oppsummerte litt hva jeg sto ovenfor av tilfellet med Rune, og hvordan jeg best kunne hjelpe han.

Jeg liker å kategorisere erfaringer i fire klasser for bedre oversikt over hva som må gjøres mer av, og hva som må endres, når jeg jobber med livsstilsendringer. Selve modellen har jeg hentet inspirasjon på fra en av verdens beste motivasjonsautoriteter; Anthony Robbins.

I Runes tilfelle valgte jeg å starte nederst, med verstingen av alle erfaringer egentlig. Og nederst på rangstigen om du vil. Disse erfaringene er skikkelig selvsabotasje. Slike erfaringer må Rune frigjøre seg fra for å få et godt liv.
Klasse 4 erfaringer
1. Det føles ikke godt
2. Det er ikke bra for Rune
3. Det er ikke bra for andre
4. Det tjener ikke det større hele

Rune forteller under turen at han har vært på ferie på Rhodos. Han våkner opp morgenen etter en fest. Det første han gjør er å fyre opp en sigarett på hotellrommet. Klassisk klasse 4 erfaring. Det kan umulig føles godt. Han hoster og harker og har problemer med å puste. Dernest, er det definitivt ikke bra for Rune, som har astma, å starte dagen med å fylle lungene med tjære og kullos. Det er definitivt ikke bra å forurense luften rundt seg og la lukten sive ut i omgivelsene. I tillegg lukter surt gammel røyk av munnen i flere timer etterpå. Og sist, men ikke minst, det er kun produsentene, agentene, selgerne av denne giften som tjener på det. Resten av samfunnet taper stort. Dette MÅ han slutte med, tenker jeg umiddelbart. Punktum. Jeg lurer på hvor mange av de nærmeste som kommer bort til han og sier følgende når dommen er avsagt; «Endelig Rune… Du klarte det. Du har endelig fått KOLS. Gratulerer. Du er helt rå..!»

Astmaen blir å betrakte som rusk i halsen i forhold. Kanskje han har begynnende KOLS, uten å vite det. Utfordringen jeg som trener og coach har, er å finne gode alternativ å fylle tommerommet med, når vanen/uvanen med sigarettrøyking skal endres. Hva trenger han istedenfor? Hvilket behov er det han må fylle? Det skal jeg jobbe videre med. Nettopp fordi han forteller meg fortsatt, nå 14 uker etter oppstart at han kommer til å røyke sigaretter når han skal ta seg en fest før sommeren. «Hvorfor det?», tenker jeg da.

 

Så er det klasse 3 erfaringer: Dette er absolutt ikke produktivt og må endres.

Klasse 3 erfaringer
1. Det føles godt
2. Det er ikke bra for Rune
3. Det er ikke bra for andre
4. Det tjener ikke et større hele

Her er det åpent mål. Det går ikke an å misse på denne. Her er dopet til Rune. Her er sukkeret. Her er trangen etter å gi seg selv en kortvarig lykkerus, når ting ikke føles så godt i øyeblikket. Det er ingen tvil om at sjokoladen kan gi gode følelser. Hva får en svensk barnekirurg til å fronte en organisasjon til fremme av sjokoladens fortreffelighet? – Fordi god kvalitetssjokolade er som Viagra og Prozac i kombinasjon, svarer Claude Kollin. (http://tidsskriftet.no/article/763723/) Selv inntar han daglige doser med god samvittighet. I tillegg inneholder sjokoladen dopamin og serotonin, som er enda viktigere for følelseslivet, slår den svenske eksperten fast. Det er av den grunn Kollin slår vitser om å forskrive sjokolade, istedenfor potensforsterkende eller antidepressive preparater.

Ja, det føles godt, å spise sjokolade. Men når 3-4 x 200 grams plater med melkesjokolade fortæres i døgnet, da er det vanvittig mye hvitt sukker og usunt mettet fett Rune putter i kroppen. Blodsukkeret skyter rett i taket og fettcellene skriker at de er åpne og det er bare å lagre kroppsfett. Masse kroppsfett. «Når blodsukkeralarmen går, frigjøres mengder av insulin for å bringe kroppen tilbake i balanse. Insulin en «nøkler» som låser opp cellefabrikkdørene så blodsukker slippes inn, men det er OGSÅ et fettlagringshormon. Når du spiser hvitt sukker, slår du av fettforbrenningen og lagrer dermed fett. Å avstå fra sukker vil gi deg mindre kroppsfett.» (fritt etter Lege Berit Nordstrand)

Dermed er det ikke bra for han. Det er heller ikke bra for omgivelsene. Rune skaper bekymringer og frykt i sin nærmeste omgangskrets og nær familie. Fordi alle vet at fortsetter Rune i samme gate, så er det egentlig det samme som å sakte men sikkert å begå stille selvmord. Med andre ord; livsstilssykdommer med dødelig utgang. Rune dør sannsynligvis ikke av hjerteinfarkt i Trondheim, pga. raskt responstid på ambulanse. Men det er ikke alle tenker slik. Jeg som hans personlige trener – og venn – vet jo at nær familie har vært redd for hjertet til Rune. Og jeg kan forstå det. Dermed blir det å påføre også andre rundt seg unødvendig stress. Noe jeg vet Rune selv ikke vil. Ingen vil egentlig det. Men realiteten er at det er slik. Punktum. I tillegg tjener det heller ikke et større hele. Snarere tvert imot. Her er vi inn på samfunnsmedisinske kostnader. Ekstrem fedme ER en sykdom, og en diagnose. Og det brukes vanvittig mye av våre skattepenger på å behandle overvektige. Og det er som vi alle vet et raskt økende problem.

Rune er nå nødt å gjøre en god porsjon klasse 2 erfaringer fremover, og er allerede godt i gang. Det er nemlig disse som gir det største vekstpotensial.

Klasse 2 erfaringer
1. Det føles ikke så godt
2. Men er godt for Rune
3. Det er også bra for andre
4. Det tjener et større hele
Han er nødt å frigjøre tid til å trene, lage til riktig næring for kroppen, restituere. Enn videre å planlegge/tilrettelegge egne aktiviteter som handler kun om han selv. Dermed må han også bortprioritere noe og noen. Herunder å prioritere bort og/eller delegere bort oppgaver i det miljøet han bruker mesteparten av tiden sin; biljardmiljøet. Det er ikke sikkert det vil føles godt med det første. Men det blir godt for han selv. Fordi han får tid til seg selv og får den nødvendige roen mellom viktige treninger, turer, og alt som omhandler livsstilsendringen. Det er med på å senke stressnivået i hverdagen, som igjen gir god grobunn for mange gode prestasjoner. Det vil også være bra for andre, fordi nå får de andre rundt han virkelig vist han at de stiller opp for han. At de nærmeste heier han frem og vil bidra for at teamet som Rune er en del av skal lykkes. Og det tjener et større hele.

Et annet område er å skape økt bevegelig i kroppen, for å kunne utføre gode bevegelser. Jeg vet at Rune ikke synes det er spesielt godt å strekke kroppen i stillinger som minner om yoga. Men det kommer å gjøre godt for kroppen på sikt.

Herunder finnes mange eksempler. Det vil oppstå mange situasjoner der belastningen Rune utsetter kroppen for vil skape skikkelig treningsverk, smerter i knærne pga. slitasje osv. Men dette er forbigående, og gjør godt for Rune på sikt

Andre ting som kanskje ikke vil føles så godt er vonde følelser, og særlig de følelsene som er knyttet opp til trøstespising, og kjedsomhet osv. Det vil komme dager som er litt mer overskyet, og gamle spøkelser banker på døra. Da er det viktig å ha et godt nettverk rundt seg som forstår mekanismene bak dette. Og det har Rune nå fått til gjennom å dele dette med andre.

Målet er åpenbart å produsere flest mulige klasse 1 erfaringer og dyrke disse:

Klasse 1 erfaringer er;
1. Det føles godt
2. Det er godt for Rune
3. Det er godt for andre
4. Det tjener et større hele

Det å motstå fristelser, og vise karakter vil være en klassisk klasse 1 erfaring. Å ha full kontroll over egne lyster, og alltid tenke konsekvenser, er en av suksessfaktorene.

Jeg føler at Rune har klart å gå fra mange klasse 2 til klasse 1 erfaringer nå i løpet av de siste 3-4 ukene. Fysisk sett er knesmertene sterkt redusert og det føles godt i knærne mesteparten av tiden, gir han tilbakemelding på.

Jeg ser på Rune at omdirigeringen av arbeidsoppgaver og plikter har gjort han mer lykkelig, og således føles det også godt for han nå – og ha bedre tid til og aktivt endre livsstil. Det er en jobb som må gjøres og krever ressurser av han. Han har kuttet ut sjokolade, kuttet ut brus, kuttet ut alt som er usunt. Han putter i seg sunn mat, og det føles godt. Det er definitivt godt for Rune. Det er definitivt godt for andre, fordi han er blitt et positivt motiverende råskinn. Og det tjener et større hele, nettopp fordi han viser for alle og enhver at alt er mulig. Menneskets kapasitet til endring er uendelig. Punktum.
Rune VIL forandre livsstil. Han er motivert og klar for det.

Han MÅ forandre livsstil. Han vet konsekvensene av og ikke gjøre det.

Han KAN forandre livsstil. Han har alle de verktøyene og ressursene han trenger.

Da FÅR han de resultater han selv vil.

 «Du lurer ikke en luring!»

Hilsen Ronny «Hitman» Fevåg