Det er ikke der du skal gå
Jeg har tenkt det mange ganger når jeg har kjørt forbi Granåsen skianlegg. Rundt Granåsen er det flott sykkelsti med asfalt. Hundrevis av ganger har jeg sett folk gå tur der. Overvektige, folk i dårlig form, eller godt trente «antiloper». Antilopene går svært raskt, eller de løper. De har sannsynligvis trent godt i det meste av sitt liv, og tåler «asfalttrim» mye bedre enn resten av oss.
Tanken er uansett fantastisk, nemlig komme seg i fysisk aktivitet for å få bedre helse, eller bedre form. Det bør derimot gjøres i terreng som er mest mulig skånsomt for knær, ledd og ikke minst hodet. Hodet må ha et samspill med resten av kroppen i et langt løp. Det er svært liten næring for hodet å påføre knær, hofte og ledd betennelser ved å gå ofte og mye på asfalt.
Jeg skjønner tankene deres godt. Det er mye vanskeligere å gå i terreng med røtter, myr og skogsstier enn ferdig laget asfalt. Det kan være bløtt og kanskje er man ikke helt kjent ute i skogen. Kanskje burde jeg spurt noen som er kjent i skogen om å få være med, men jeg er nok i alt for dårlig form. Jeg vil ødelegge turen for den skogsvante. Jeg skal komme meg i form så skal jeg spørre. Valget faller på asfalt og man blir innhentet av betennelser lenge før man hadde planlagt å spørre noen om å få bli med.
Vi må våge!
Jeg hadde flere møter med 3T før denne turen vi nettopp nå har gjennomført. Hvordan gjennomfører vi slik en tur, hvilke krav setter vi, hvor skal vi gå, hvor langt, skal vi tilby tilleggsaktivitet underveis på turen?
Mange spørsmål dukket opp før vi i det hele tatt satte i gang. Vil noen frykte at de er i for dårlig form og ikke møte av den grunn? Hvor mange vil komme? Vil de synes det er ålreit?
Vi må våge, vi vinner uansett var min tanke. Kommer det få får de stor nærhet til kunnskapen vi besitter, kommer det mange så dras de med av entusiasmen og kunnskapen til hele gruppa. Det var mine tanker når vi endelig besluttet å gjennomføre dette. Med på laget fikk jeg med personer som kjenner til mitt prosjekt fra innsida. Fotograf Pål Rune Lien, instruktør fra 3T Jeanette Jackson, og sist og ikke minst snømusa selv, Karianne Snøan Iversen. Karianne har jevnlig gått tur med meg siden starten av 2015.
Det er mye bedre å vise hva jeg har gjort enn å lese om det.
5 stk er få og 30 stk er mange var mine tanker før turen. Uansett så stolte jeg så mye på teamet som var samlet at vi skulle mestre det som kom. Turen var for alle og den var gratis var grunntanken vi skapte i våre møter. Vi valgte Rønningen Gård da den plassen har betydd masse for meg i mitt prosjekt. Der er det også god plass til både kaffe og bootcamp i en smell. Bootcamp var helt frivillig og for de som hadde lyst.
Er det ingen som kommer på dette sa Pål Rune til Jeanette der de satt og ventet ved kafeen på Granåsen? Moskusen er her heller ikke, det er uvanlig. De hadde møtt der vi vanligvis starter turen fra. Nede på parkereringsplassen stod moskusen uten teamet sitt og folket stimlet til. Karianne møtte selvsagt lenge før og på riktig plass og som alltid. En kjapp telefon så var vi alle på plass.
Wow, hele 70 stk møtte opp. Ydmyk og rørt kunne vi endelig ta fatt på turen. En liten velkomsttale med informasjon om turen måtte vi selvsagt ha.
Video: Frank Robert Hokstad.
Hvem møtte egentlig? Vi traff hele målgruppen. Hunder, barn, voksne, godt trente, skogsvante, skogsuvante, Utadvendte, folk som trener seg opp igjen etter operasjon eller sykdom, svaksynte, folk med slitte ledd, folk som elsker friluftsliv, folk som egentlig frykter store folkemengder eller ensomhet. Alt smeltet sammen i en deilig atmosfære og godt humør og glede. Naturen har den fantastiske egenskapen at den visker bort alle forskjeller på oss som mennesker. Jeg tenker på verdien av oss som mennesker, og ikke de fysiske forskjeller vi har av en eller annen grunn. Alle er like mye verdt, alle har vi like mye glede av det selv om det er stor forskjell på fysisk form. Det tok kun noen minutter fra vi startet til frykten over ulik fysisk form mer eller mindre forsvant. Det er slik jeg leser det ut av alle smilene jeg så.
Jeg har en hemmelighet å dele med dere! De som er skogsvante, eller i god fysisk form elsker å dele sin lidenskap med dere. De er ikke i skogen for å vise seg fram, de er der for å dele gleden de har ved friluftslivet. Dere sinker ikke turen deres, dere beriker livet deres. Kanskje gjennom denne turen fikk dere se akkurat det.
Turfølget i «Trollskogen» ved Leirsjøen. Noen møtte oss på Rønningen og deltok i aktiviteten der.
Bilde Jeanette Jackson og Anne Guri: Nesten halvveis slapp vi opp slik at alle fikk gå i sitt tempo opp mot Rønningen. Jeanette Jackson og Anne Guri Haugum ligger i fortroppen. Ingen gikk alene.
Bootcamp!
Vel framme på Rønningen var det tid for både kaffe, mat og bootcamp. Bootcampen var helt frivillig og for de som hadde lyst. Instruktør Jeanette Jackson styrte forsamlingen med stor entusiasme gjennom den 12 minutters lange sekvensen.
Mens jeg filmet bootcampen så gikk tankene igjennom hodet mitt. Ved benkene og rundt satt flere og tittet på.
Det er dere jeg virkelig er stolt over i dag
Jeg vet nemlig hvilken kamp flere av dere har gått igjennom på veien opp hit. Dere er mine helter i dag. Kanskje ble noen av dere inspirert til å fortsette kampen for bedre helse. Kanskje er det nettopp du som en dag tar med andre ut i skogen og viser fram hva den har å by på? Ingen er bedre til å vise veien enn den som faktisk har gått den.
Så vil jeg rette en stor stor takk til alle frammøtte på denne herlige august dagen. Dere gjorde alle livet mitt svært mye rikere. Dere er mine helter på hver deres måte. Aldri har jeg sett så mange og flotte smil i løpet av en dag.
Ingen blir god alein
oz66qo