Dagens overskrift har jeg stjålet fra Gunnar Ree. Alle trenger klær uansett fasong og størrelse. Fine klær kan gjøre deg mer glad, mer selvsikker og i bedre humør. Det trenger ikke alltid å være dyrt, men vis gjerne at du ønsker å pynte deg en gang i blant. Siste 20 årene har jeg gått mest rundt i treningsklær. Første 18 årene fordi det har vært mest praktisk, mens siste årene fordi det er det jeg har holdt på med, nemlig trening for å få god helse.
En gang i blant er det derimot behøvelig å pynte seg litt. Det er en stor glede selv om det ikke er så ofte. I dagens blogg ønsker jeg å formidle hvor stor belasting utfordringen med klær har vært som overvektig, og etter hvert ekstremt overvektig. Samtidig ønsker jeg å formidle hvor viktig din egen innstilling er for å legge til rette også når det gjelder klær. Det har skjedd en stor utvikling siste 15-20 årene når det gjelder klær for overvektige. Det er i dag lettere å finne klær til en mann på nesten 200 kg enn det før var for en mann på 150 kg. Med stadig økende overvektsproblematikk så har klesbransjen etter hvert skjønt at de må endre seg, selv om det selvsagt ikke gjelder alle butikker. Min egen historie må likevel fortelles fra hvor der jeg har handlet klær siste 20 årene.
Ut av komfortsonen
Noe av det verste jeg gjorde var å prøve klær. Det var til de grader ute av komfortsonen da det handlet om intimsoner. I hverdagen oppfyller de som hjelper deg med klær samme rolle som legesekretæren, sykepleieren eller flyverten/vertinna, men dog i en annen setting. Disse nøkkelpersonene tar godt i mot deg, har forståelse og empati for dine utfordringer, og vil det lette hverdagen din betraktelig hvis du velger å slippe de til. De er godt trenet i blikkontakt, har som regel et flott smil og er hjelpsomme. De er på mange måter proffe i det å ta i mot deg, proffe på en god måte.
Jeg har et tips til dere som gir klær i gave til venner/famille som er tydelig overvektige. Kjøp heller gavekort og la personen handle klær selv. Man må selvsagt utenfor komfortsonen for å få i klær, men sjansen for at det blir riktig størrelse og snitt øker betraktelig. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har fått klær i gave som er både 2 og 3 nummer for små, og heller ikke hvor mange plagg som har ligget urørt i skapet av samme grunn. Det er ikke hyggelig å se et klesplagg henge ubrukt i skapet som var gitt deg i beste mening.
Bakkerekord
Hver gang jeg kjøpte dressbukse kjøpte jeg med 3-5 cm klaring i midja slik at jeg hadde noe å gå på. Så vant var jeg med å fortsatt gå opp i vekt, så lite stolte jeg på meg selv, og så lite hadde jeg lyst til å komme tilbake etter kort tid for å kjøpe ny bukse da den forrige hadde «krympet» i vasken. Jeg utsatte det å ta vare på helsa mi ved å flytte på grenser i klesstørrelse. Det var det enkleste der og da som gjaldt, ALLTID. Før eller siden blir man innhentet akkurat på samme måte som man misbruker ett kredittkort. Den største dressen kjøpt hos Gunnar Ree er kjøpt av meg. Bakkerekorden i dressbukse lyder på 176 cm i midjemål og jammen meg hoppet jeg ut den bakkestørrelsen også. Ingen elegant telemarknedslag, nedi med henda, og alle stildommerne trakk meg 10 poeng for «fall». Jula 2007 møtte jeg opp i juleselskap hos min mor i treningsklær, iført ett flott trenet smil samtidig som jeg sa jeg hadde sølt på dressen. Hemmeligheten var at den ikke passet lenger. Det var meg selv som var stildommer, og det var nettopp på juleaften hoppet skjedde…
På samme måte som i juleselskapet kjørte jeg samme taktikk når jeg kjøpte klær, nemlig et flott smil og godt humør. Det hjalp meg gjennom opplevelsen på best mulig måte selv om det på mange måter var tungt for hodet både før og under seansen. Etterpå var det som da vi tok BCG sprøyta på skolen, det gikk veldig fint tross alt. Helsesøstera hadde slett ikke tatt livet ditt, og det gjør heller ikke de som hjelper deg med klær. De gjør alle jobben sin og de er dyktige.
«Alle må ha klær»
Den dagen man ikke bryr seg om man er allright kledd har man tapt. Det betyr IKKE at man må gå rundt i dress og nystrøken skorte til alle døgnets tider. Det handler om å fiffe seg litt opp i de rette tilstelningene. Det trenger ikke å være dyrest mulig, men det skal vises at man i hvert fall har prøvd. På juleaften 2007 følte jeg jeg hadde tapt. Bare jeg selv kunne gjøre noe med framtiden, og etter hvert skjønte jeg at det å «bygge lag» når jeg handlet klær var den riktige måten å gjøre det på. Det måtte likevel skje på en naturlig måte.
«Ingen blir god alein»
4. august 2017. Jan Ove Reinås forteller om mine (og sine) utfordringer ved å skaffe klær til meg. Jeg gikk alltid i svart, men rådførte meg med Jan Ove den dagen jeg ønsket hvit dress slik som i øverste bildet. Vi kalte det «motsatt power», nemlig å kjøre hvitt for å fremheve, istedenfor svart for «å skjule». Ingen tvil om at jeg er husvarm på denne butikken når man ser videoen.
Jeg var helt avhengig av hjelp for å få i klær som passet. Den tiden jeg hoppet inn i en dress fra «hengeren» var for lengst passert. Det måtte 2 personer til for å få målt meg helt rundt. Ingen kropper er helt like, og overvektige får gjerne «bulker» på kroppen på forskjellige plasser. Jeg hadde spesielt en slik bulk på nakken og vomma var enorm. Både bukse og jakke måtte derfor spesialsyes etter mål. Mitt i mellom 2 stk som målte iherdig, vekslet informasjon om livhøyde og «bulker», stod altså moskusen og svettet så det rant nedover panna og kinnene. Jan Ove lærte fort at det var behøvelig med tørkepapir slik at jeg fikk tørket meg underveis. I kleesbutikker er det nemlig masse lys og de avgir varme, masse varme for en som var i begredelig form, ja minst 1000 grader følte jeg. Jeg smilte bare og holdt mine indre tanker for meg selv. Tørkepapiret var en stor ekstraservice og en bekreftelse på at de skjønte mine utfordringer. Jeg var bare kjempeglad for at de turte å spørre om jeg ønsket å ha noe å tørke meg med. I 2005 ga Jan Ove meg tilbudet om å møte opp i butikken både før og etter åpningstid om jeg heller ville det. Det var ikke for å sette meg i bås, men for å hjelpe meg i en situasjon han forstod var belastende for meg. Det viktigste var at han turte å være så ærlig og så godhjertet på samme tid. Jeg har stor forståelse for at er tøft «å gutse» slik for å hjelpe en kunde. En morgen møtte altså 2 mann på jobb før åpningstid for å hjelpe meg. Det skjedde også flere ganger etter dette. Jeg tror neppe jeg hadde fått dette tilbudet om jeg møtte opp som en surpomp.
Eventyret Gunnar Ree
Alle skjønner at det var en stor utfordring å kjøpe klær. Alle disse minnene er brent fast i hodet mitt, men jeg bruker det i dag som motivasjon. Selv om det å kjøpe klær nok aldri kommer på førsteplass så er det mye gøyere i dag. Det har faktisk blitt ganske så hyggelig å kjøpe klær. En stor bonus for god jobb over tid. Jeg ble kunde hos Gunnar Ree for 20 år siden og da «konfeksjonskroppen» var blitt historie. Jeg måtte søke hjelp fra de med utvidet kunnskap om klær, og som også kunne levere i størrelse moskus.
Den hjertevarme og proffe mottagelsen gjorde meg «husvarm» på en god måte. Faktisk så var det veldig oppløftende å kjøpe klær selv om det bød på utfordringer. Å være velkledd gjør deg mer selvsikker det er det ingen tvil om. Det er atmosfæren og forståelsen fra de som hjelper deg som gjør det til en opptur. Jeg har også opplevd masse artig rundt det å kjøpe klær simpelthen fordi kjemien stemmer. Det at kjemien stemmer handler mye om at må by på seg selv, spesielt ved å smile og ha godt humør. Jeg garanterer ekstra service hvis man smiler til sykesøstera, flyvertinna, hvis man handler hos Rema, eller hos de som hjelper deg med klær. Det er nesten uungåelig.
Låne toalettet
I desember 2006 var jeg ca 210-220 kilo. Jeg var ute sammen med Jan Ove på en plass som heter Krambua ca 100 meter fra Gunnar Ree. Vi skulle forflytte oss til en plass som heter Lille London ytterligere 100 meter til. Det hadde nå blitt for langt å gå i en smell. Pit-stop og dobesøk hos Gunnar Ree utenom åpningstid passet inn siden Jan Ove hadde vært på jobb tidligere på dagen. Moskusen på do først og Jan Ove etterpå. Jeg klarte bare ikke å dy meg når jeg så utstillingsdukkene stod i vinduet. Jeg stablet meg inn bak vinduet, presset meg inn mellom dukkene og stilte meg opp i giv akt og så urørelig som jeg bare kunne mens Jan Ove var på do. Når jeg hørte han kom ned trappa, jeg samtidig så det kom folk på fortauet utenfor, så stupte jeg fram, brølte og slo i vinduet. Tidenes sjokk for de på gata, men de smilte og lo når de så den merkelige settingen med en person som fylte hele utstillinsvinduet.
«Kom no din toillball, du har klart å vær borti aill dukkan å, det får vi ta på mandag når æ kjæm på jobb»
Det er lov å ha det artig så lenge det er «uskyldig» moro, ja «uansett størrelse»!
Bytte truser
I 2011 så skulle jeg ringe til Jan Ove i arbeidstiden og ringte til butikken. Når han tok av røret og svarte så kom det en lysende ide i hodet mitt. Jeg hadde sett på pakningene til trusene at det var 2 års garanti på dem. Jeg synes faktisk det var litt merkelig, men det la også opp til en spøk. Jeg la om til sørlandsdialekt og sa følgende:
» E sjer det e 2 års garanti på de Dovre trusene, nå har det seg sånn at e kjøpde truser hos dere for 1 år og 9 måneder siden, og de begynner å gå i stykker, ka gjer me med det?»
«Hmmm, dein var ny, no vart æ satt ut, æ må tenk»
Det gikk 10 sekunder så svarte han:
«Rune Glørstad?»
«Ja, ha ha ha ha ha»
Noen uker etterpå tok jeg akkurat samme trusespøk på svigermora til Jan Ove som jobber i butikken. Hun sa hun måtte ta opp temaet med leverandøren…
«Det er bedre å dampe enn å støve»
Poenget mitt er at hvis man åpner seg og utfordrer situasjoner som er ukomfortable så vet man aldri hvor mye godt som kommer ut av det. Tilfeldighetene gjorde at jeg valgte Gunnar Ree den dagen «konfeksjonskroppen» var over, tilfeldighetene gjorde at Jan Ove begynte å jobbe der noen år etter, men det er ikke tilfeldig at jeg fortsatt er kunde der. Som skrevet lengre oppe handler det om hvilken måte du selv framstår når du ønsker hjelp, ja hva enn det måtte være. Det kan være endring av livsstil, hjelp på butikk, kleesbutikk, hjelp av flyvertinne eller sykepleier, you name it. Start med deg selv, bygg et lag av støttespillere, men la det skje på en naturlig måte så skal du se du du får hjelp du ikke ante du kunne få.
«Ingenting stort er bygd uten entusiasme»
